Rastløs.

Kanskje det var da du innså at du aldri har vært mer alene. Da du skjønte at du er rastløs; rastløs i betydningen at du må videre, hele tiden videre; at du streber etter noe som ligger bakenfor horisonten, som bare du kan se; at du har valgt en vei du går alene, selv om det er mennesker som skal samme vei som deg.

Kanskje det var da du gikk ifra den ene gruppen mennesker i skolegården til den andre, småsnakket et par minutter før du følte at du måtte videre, måtte bevege deg til noen andre, fordi du ikke hørte til. Du har én fot innenfor i enhver vennegjeng, men ingen er din "trygge sone": stedet du alltid kan gå til uten å måtte føle at du må gå, eksisterer ikke.
Eller kanskje det var da du hadde stirret på telefonen din i en evighet, sett den digitale klokken vise at dagen snart var over, uten at noe hadde skjedd. Kanskje det var da telefonen ikke hadde vibrert, et konvolutt-ikon ikke hadde poppet opp, på flere dager.
Men det var jo slik du ville ha det - å kjenne mange, uten at noen er for nære. Var det ikke slik? "Bryte alle bånd, bygge nye broer"? Du tok bare ikke med i beregningen at broene nå kom til å bli ustabile, uten det fundamentale grunnlaget å bygge på.
Ingenting blir som forventet, blir det vel? Du smiler og er glad, og fasaden viser at alt er som før. Jeg gjennomskuer deg, enhver gjennomskuer deg. De tror det bare ikke helt, for du er jo den som alltid klarer deg. Du vet at du alltid klarer deg, og jeg vet at du kommer til å gi verden en sjanse til. Det gjør du alltid, for du klarer ikke helt å få deg til å tro at det skal være slik for resten av livet.