"Jeg har tenkt til å ta en sjanse. En stor sjanse. En sånn sjanse jeg egentlig ikke pleier å ta. En sånn sjanse jeg pleier og la flyte forbi meg, jeg vinker til den mens jeg ser den sveve forbi ut i det store intet. Jeg har tenkt til å endelig ta en sånn sjanse andre griper ved første tegn, og holder fast ved til hjertesorgen tar dem. Jeg har alltid blitt fortalt at man må vente på den riktige sjansen, at man må vente til det riktige tidspunktet. Kanskje det er hjertesorgen jeg er redd for. Kanskje det er skuffelsen. Kanskje det er noe annet - jeg vet ikke. Jeg vet bare at hittil har jeg vært redd for disse sjansene. Redd for å ta dem. Redd for at de ikke åpner dører jeg så gjerne vil gjennom. Jeg har ikke tatt sjansene jeg har fått, i håp om at en bedre snart dukker opp. Men nå tror jeg det har dukket opp en sjanse jeg skal ta. Fordi det er den beste sjansen som har dukket opp. Fordi det er riktig sjanse, riktig tidspunkt. Fordi akkurat nå, ville jeg risikert både skuffelse og hjertesorg for denne sjansen.
Men jeg ber om en ting: Ha tålmodighet med meg. Jeg er, som det er lett å se, ikke så flink med disse sjansene. Jeg ødelegger dem, eller sjansene ødelegger seg selv. Jeg tar babyskritt, men jeg er på riktig vei. Ha tålmodighet."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar