Sommerferie-følelsen.

Med tre dager igjen til det største stevnet hittil, hadde det vært fint å ha den urokkelige troen. Den fundamentale troen på meg, på utstyret, på teknikken, på kreftene. Den er kanskje ikke urokkelig, den troen, men at forventningene og gleden er tilstede, skal jeg ikke nekte for. Resultatene jeg har inne varierer fra gode til patetiske, men som den beste treneren i verden pleier å si: "De andre øvelsene slenger du deg bare med i, det er denne éne som teller." Legg til en sympatisk, entusiastisk og genuin bergensdialekt her, og du har tatt han på kornet. For det er jo det som er viktig; å finne godfølelsen, å kjenne at kreftene i deg blir brukt helt optimalt, at rytmen og timingen er perfekt, å vite at "Dette blir pers", selv uten å se diskosen/kula/spydet lande eller å se på klokka som tikker inn tiden i det du passerer målstreken.

"Hva driver du med om dagen?" spurte en venn jeg ikke har snakket med i sommer.
"Jeg trener. Jeg spiser litt. Jeg trener ei økt til. Så drar jeg på stevner på kvelden. Noen dager drar jeg på volleyballbanen eller til tjernet og bader. Og så sover jeg, så klart." 

Jeg har ikke hatt den generelle sommerferie-følelsen i år, denne sommeren som begynte så innmari, innmari dårlig. Men jeg har fått glimt av den. Jeg har kjent på den fine følelsen når jeg har vært på volleyballbanen, når jeg har vært på friidrettsbanen og når jeg har sittet i solveggen med en god bok. Jeg har sett sommerferie-følelsen i dirrende varm luft, i regntunge skyer, i smilende ansikter og i bikiniskiller. Jeg har hørt sommerferie-følelsen i torden og i fuglekvitter, i latter, i hyperventileringen i en 200 meter og i hvinet fra diskosen.
Og det er forsåvidt det jeg har brukt sommeren min til. Denne sommeren som "liksom" skulle bli så bra, har faktisk vært så bra som den skulle være. Nå er det to uker igjen av denne sommeren som sakte har dratt seg av sted, men enda er det litt tid igjen til å utsette alt jeg bør gjøre - bare fordi jeg kan.