Minutter over elleve.

Klokken er tretten minutter over elleve, og i dag har jeg til og med stått opp tidlig for å få noe ut av dagen. Klokken åtte. For å stå opp tidlig for å få noe ut av dagen, altså. Sto opp av meg selv, faktisk. Men så sitter jeg her da, femten minutter over elleve og har skrevet fire setninger. Seksten over elleve, og jeg har skrevet én setning til. Overskyet drittvær ute. Høsten har sneket seg inn i hagen, inn gjennom vinduet og inn i klesskapet mitt, hvor shortsene jeg ikke fikk brukt enda ligger helt fremst. Sytten minutter over elleve, og det begynner snart å regne. Depp. Atten minutter over elleve, og jeg har egentlig sittet her i fem minutter og enda ikke gjort noe produktivt. Denne dagen jeg sto tidlig opp for å liksom få noe ut av dagen. Faen heller, jeg er nærmere å være sytten år enn hva jeg er å være seksten. Nitten minutter over elleve, og jeg har vondt i magen, vondt i brystet, vondt i hele kroppen. Fysisk vondt av en ikke-fysisk smerte, hva slags tullball er dét a? Tyve minutter over elleve og jeg har enda ikke gjort noe som helst, annet enn å la fingrene hamre meningsløst på tastaturet, i intervaller, og i pausene har jeg sett på klokka. Sett den tikke seg videre gjennom dagen. Toogtyve minutter over elleve, jeg er nærmere sytten enn hva jeg er seksten, og jeg vettafaen hva jeg egentlig bruker tiden til. "Åh, 'byn å grin'a," som de sier.
Åtteogtyve minutter over elleve. Niogtyve minutter pluss trettién sekunder over elleve.