Én. Jeg liker kreativitet. Kreative mennesker interesserer meg. De som kan tenke utenfor boksen og finne løsninger som ikke var der før. Men det er en forskjell på å være kreativ og å være loko. Abstrakt kunst kan være vel og bra, men jeg ser ikke det fantastiske i en 3x3 cm svart firkant på et 2x2 m hvitt lerret.
To. Dette er vel en fortsettelse av nummer én, men men: ord har alltid interessert meg. Ord satt sammen til gode tekster, fagkunnskap til fantasy, finner jeg underholdende. Jeg leser det meste så lenge det er godt skrevet og har et meningsfylt innhold. Jeg er litt sjalu på dyktige forfattere, hver gang jeg leser en bok som får meg til å sitte musestille uten å puste gjennom flere sider, lurer jeg på hvordan de greier det. Hvordan greier de å trollbinde noen så til de grader, og det kun ved hjelp av ord?
Tre. Uten idrett har jeg ingenting. Jeg misliker disse "Et liv uten trening er et liv uten mening"-folka, men hvis jeg ikke har friidrettstrening eller turntrening etter skolen så vet jeg ikke hva jeg skal finne på. Jeg blir sittende hjemme og kjede meg, rett og slett. En livsstil bestående av tv-titting og dataspill tror jeg ikke jeg hadde overlevd.
Fire. Jeg prøver å være ærlig. Klart også jeg forteller hvite løgner, men jeg prøver å være så ærlig som mulig både mot meg selv og andre. "Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg," og det er kanskje ikke så dumt, det. Jeg prøver å oppføre meg slik jeg vil andre skal oppføre seg mot meg - folk må gjerne strekke meg opp og fortelle meg at jeg er en idiot hvis de kan forklare meg hva, hvor, hvem, hvorfor og hvordan. Jeg behandler folk slik jeg forventer å bli behandlet selv, med andre ord.
Fem. Jeg er utadvent og jeg blir med letthet kjent med fremmede mennesker. Jeg har ingen problemer med å snakke foran folkemengder på tre eller tre hundre stykker, og allikevel finner jeg meg selv plutselig sjenert ved visse anledninger. Jeg failer totalt når det kommer til gutter eller ting jeg vet jeg ikke har peiling på, for eksempel.
Seks. Snus og røyk er det verste jeg vet. Greit nok hvis man er 18 og får tak i selv, men småunger som tigger av eldre er patetisk. Det er ikke snusen og røyken i seg selv jeg misliker (selv om jeg både hoster og brekker meg av det), men karaktertrekket det å snuse eller røyke viser. Svakhet. Som oftest har man begynt fordi det er kult eller fordi det skal være avslappende eller lignende. Beats me, fakta er at du ga etter for et press. Og tenk så unødvendig og bortkasta tid og penger. Kjøp deg et skateboard og drep deg sjøl på den måten'a.
Syv. Jeg er vitebegjærlig - men det holder ikke bare å vite, jeg må forstå. Derfor synes jeg ikke skolen er teit, for jeg liker å lære og kunne ting. Om dette er årsaken av frykten for å feile, flink pike-syndromet eller en unnskyldning for at Facebook nærmest er hjem nummer 2, fortjener punkter for seg selv. Men jeg har ikke flere punkter igjen.
Så, fortell litt om deg selv. Legg det ut på din egen blogg og legg igjen en kommentar - jeg vil lære mer om deg.
Så enig i eneren, haha. abstrakt kunst er ikke kunst. Det er...ingenting.
SvarSlettRøyk og snus kan være tegn på svakhet. Allikevel gir det meg en slags frihetsfølelse. Det er på en måte bevis på at jeg bestemmer over meg selv. At ikke foreldrenes lover, ei heller norges lover helt og holdent kan bestemme over meg, og sette grenser for meg. Det viser at jeg tar mine egne valg, selv når det er av det dårlige slaget. Det høres kanskje teit ut, og gir sannsynligvis ikke mening for de fleste. Det vil heller ikke si at jeg mener man skal gjøre alt som ikke er lov for frihetens skyld. Men når boksen menneskene rundt deg lager blir for trang og stram, er det ofte mer fristende å hoppe ut og løpe vekk, enn å kun stikke stortåa utenfor. Hvis det i det hele tatt gav mening for deg.
SvarSlett