Kald.

Sommeren kom, og så gjorde varmen. Sola skinte og alt var fryd og gammen. Det varte en stund, så var det plutselig ikke lenger grønne blader og blomstrende blomster. Røde, brune og oransje farger tok over det levende grønne, og kulden snek seg umerkelig inn på oss. Det tok lengre tid før solen stod opp og det gikk kortere tid til den gikk ned. Det ble mørkere. Etterhvert måtte man ha på seg både ekstra jakke og lue, og når man pustet så man gjennom en hvit røyksky. Vi hadde ingenting å snakke om. Kanskje hadde vi egentlig aldri hatt det, selv ikke da insektene hummet og blomstene duftet, kanskje det bare var noe vi trodde. Kanskje det bare var sensommeren og alt annet som spilte oss et puss.

Det blir kaldere. Når snek kulden seg inn i meg? Vi venter enda på den første snøen, men jeg føler meg allerede frosset.