Antihelt.

Uansett hva du gjør, så føler du at du ikke helt strekker til. Jeg kan se det på deg - ser det på måten du slenger igjen bøkene, stapper dem ned i sekken og raskt forsvinner ut av klasserommet, hvordan du står med hendene i lommene og ikke sier stort i friminuttene når du er med vennegjengen, hvor hardt du prøver, hvordan du nesten alltid er å se med en fokusert og bekymret maske i ansiktet. Er det frustrasjon? Gir du opp, lille venn? Er det meningsløsheten som tar deg? You've got to take it to the next level. "Hmm, særlig," tenker du. "Det går ikke. Jeg strekker ikke til. Holder ikke lenge nok. Takler det ikke. Fikser det ikke." Det er det du tenker, selv om du ikke viser tankene dine. Da er det vel game over, da. Selv om både du og jeg vet at hvis det er noen - noen - som fikser det, så er det deg. Du tror det bare ikke. Du vil gjerne tro det, men du klarer ikke overbevise deg selv om det. Du trenger noen andre, noen som kan åpne øya dine, klarne hodet ditt på en slik måte at du kvitter deg med denne forvrengte virkeligheten din. Jeg hadde gladelig overbevist deg jeg, men det er ikke min rolle å spille helt.