Mitt løp.

Sesongens første stevne. Skedsmolekene. 60 m hekk og kule. Det er planen ihvertfall. Blir det ille har jeg lov til å trekke meg, sa treneren. Akkurat nå er jeg så nervøs for hekken at magen har vrengt seg seks ganger og er på vei opp halsen omtrent. Selv om det er et lite stevne, er skrekken den samme. Den som sitter så langt inn i margen - den som tviler på at jeg treffer på første hekk. Kommer jeg over der er det forsåvidt et greit løp etter det, men jeg var ikke i nærheten av å treffe sist trening. Og det er bekymringsfaktor nummer én. Men det er bare et lite stevne. Få folk. Ikke så seriøst. Bortsett fra de jentene jeg løper mot. Må snu tankegangen her: Dette er ikke et løp mot noen andre enn meg selv. Pust inn, pust ut. Snu på flisa og gjør dette til noe bra. Hei, det kan jo gå bra, da. Goshameien. På en annen side, denne følelsen er jo hovedgrunnen til at jeg driver med dette. Spenningen og adrenalinet blandet med nervøsiteten. "In order to succeed, the will to achieve success has to be greater than the fear of failing." Sa en smartass, ihverfall. Det var bare dét da.