5 ord.

Elever som jeg rekker så vidt det er til skuldrene rager over meg over alt, og skal på død og liv gå i motsatt retning av den jeg skal. Det er som å prøve å gå motsatt vei i en foss, til tider virker det som om alle disse elevene har et inderlig sterkt ønske om å dra meg motsatt vei, bare for å være ondskapsfulle. Men de gjør ikke det, de vil bare rekke å komme seg innenfor klasserommets fire vegger og være trygg for tardies og absents før klokka ringer, akkurat som jeg. Lærerne er jeg veldig fornøyd med, 95% av dem er awesome, og 5% er småveldigbittelitt rare. Trenger nok noen av de også, så jeg liker det. Men hey, jeg har ikke gått meg bort én eneste gang, ei heller kommet for sent. Så synd at det ikke teller ennå, siden skolens administrasjon har erfaring med at freshmen og nye elever virrer rundt som dritafulle dådyr på ukjent mark den første uka. Jeg har fått venner og potensielle venner, og virrer rundt som det dritafullet dådyret uten å ha helt kontroll på hva som skjer. Okei, det var å overdrive, ting har faktisk gått overraskende bra de to første dagene av High School. Jeg har begynt å få lekser i alle mulige fag (nei, ikkenoe samarbeid mellom lærere så de setter opp en arbeidsplan, her må man notere leksene sine i de handy planlegningsbøkene), og jeg har fått min første toppkarakter og en stor risiko for min første bunnkarakter. Joda, det er enkelt å vippe begge veier, det er helt sikkert. Språket flyter mye lettere, og jeg endte ikke opp sittende innerst i den mørkeste kroken i den mørkeste korridoren, jeg blir overfalt med spørsmål om hvordan Norge er. Spørsmålet med størst frekvens er om det er kaldt der, og vi hardbarka vikinger vet jo svaret på det. La oss bare si det slik at jeg gleder meg til vinteren, når det er like varmt som de varmeste sommerdagene i Norge. Men selv om språket flyter lettere, så merker jeg helt klart at jeg er sterkt hemmet av vokabular og ordforråd (nå ble jeg også usikker på om det egentlig ikke er samme greia, men det er ikke så farlig akkurat nå). Jeg vet hva som må til for å løse oppgavene, hadde det bare stått på norsk eller forståelig engelsk. I noen stunder kunne ting like godt stått på kinesisk og det hadde hjulpet meg like mye. Nei, jeg kødder ikke, det er faktisk sånn. Stressende som fy, det skal være sikkert, men jeg er mye roligere og ikke livredd lenger. Resten av kvelden skal jeg sitte med geometri, linjer, strukturer og kinesiske tegn, og se om jeg blir noe klokere av det. Men først skal jeg vurdere å ta en overdose med hodepinetabletter og smelle en stekepanne i hodet på hvem-det-nå-er som sitter og synger. Egentlig kan hovedpoenget med dette innlegget ramses opp i fem ord og et punktum: Jeg er ikke død ennå.