Redningsmannskapene pustet lettet ut da alt håp var ute.

694 ord med tanker som bare har falt meg inn og havnet på bloggen. NB: Du lærer lite eller ingenting av å lese dette.


Diktet fortalte det han visste
på en måte som gjorde
at han ikke forstod det
Nils-Fredrik Nielsen


Hvem han er? Jeg har ikke peiling. Jeg burde kanskje vite det. Det som står gjengitt ovenfor står ihvertfall skrevet i svart, uthevet, Arial-font på hvitt i et hefte jeg har fått til forberedelse til tentamen i norsk hovedmål. Og det står på Internett, på en av sidene jeg har fått beskjed om til å lese til i morgen, så noe må det jo være i det. Men så sitter jeg her og skriver et blogginnlegg i stedet for å lese tekstene. Sitter, nei, ligger faktisk. Sånn halvveis. Du vet, sånn halvveis henslengt i senga med dyna over beina, sånn halvveis som ser så behagelig ut, men som du egentlig bare får vondt i nakken av. Vondt i både nakke og skuldre og rygg, når jeg først kjenner etter. Endring av posisjon. Se der, ja, det var bedre. Så sitter jeg på MSN også. Hva "MSN" står for har jeg egentlig aldri tatt meg bryet å finne ut av. Helt ærlig. Effektivt er det ihvertfall. Samtalene flyter liksom. Surfer over Internett. Det er visst mye fint på Internett for tiden. Både chatteprogrammer, bilder, og forberedelser til tentamen og eksamen i norsk hovedmål. Og gullkorn av Nils-Fredrik Nielsen, som jeg faktisk søkte opp siden jeg ikke har peiling på hvem han er. Det nærmeste jeg kom var et treff på en eller annen nettside som har spesialisert seg på diverse sitater og et mammaforum. Hva nå det hadde med saken å gjøre. Pling sa det. Eller, det hadde det gjort, hadde lyden vært skrudd på. Men jeg konsentrerer meg jo om å forberede meg til tentamen. MSN-ikonet på oppgavelinjen hopper opp og ned to ganger, viser at det er en eller annen skrulling som skal ha tak i meg. Var ikke noe spesielt gitt. Kunne det i det minste ha vært synes jeg. Når skrullingen skulle forstyrre konsentrasjonen min og greier. Hmprf. Nå hoppet det ikonet igjen. Nei, jøss, det var visst noe spesielt allikevel. Jatte, jatte med. Hva var det jeg egentlig snakket om? Jo, tentamensforberedelse. Er det ikke litt merkelig at det nå har gått to år siden sist jeg satt her og hamret på tastaturet om hvor mye jeg grudde meg til tentamen? Husker det som det var i går. Åh, så klisjé. Ihvertfall, jeg grudde meg hemningsløst. Nå sitter jeg her, to år senere, og gruer meg på en annen måte. På den tiden telte det ihvertfall ikke, nå, nå avgjør tentamen hvorvidt jeg kommer inn på videregående eller ei. Nå er jeg plutselig kommet til den tiden jeg preiket om for to år siden, nå "teller alt, alt er så seriøst, så alvorlig". Jøss, tida flyr. Det er ikke så alvorlig, det er ikke så seriøst. Det teller bare. Kanskje det er litt seriøst og litt alvorlig allikevel da. For plutselig åpnes en ny dør til en ny verden. Plutselig er jeg snart yngst igjen. En av drittungene. Jeg kan  ihvertfall trøste meg med at jeg får leke med de store barna da, siden jeg får øvelseskjøre og greier. Jeg tror dette er det lengste innlegget jeg har skrevet noen gang, og det uten å lese gjennom én eneste gang også. Jeg bare skriver. Skriver ned det som faller meg inn. Selv om det ikke er så strukturert og ikke er så ryddig, og det er ikke akkurat et variert ordforråd. Men samme det vel, jeg har jo ikke tentamen i norsk hovedmål før på mandag uansett. Og vips så er vi atten sekunder inn i fredagen, og nå burde jeg ha lest ferdig forberedelsesheftet som jeg burde ha lest til i dag. Du vet, slik at jeg er forberedt. Nå har jeg vondt i skuldre, nakke og rygg igjen også. Nils- Fredrik Nielsen er mest kjent for boka "Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter "og sine fire samlinger med finurlige tristesser i følge den sitatsiden forresten. Så vet vi det.