Beep-Beep, I'm a jeep.

Nederlag, etter nederlag, etter nederlag. Det kjennes egentlig ut som om "denne dagen er den verste noen gang", og du har egentlig bare lyst til å grave deg ned i et veldig lite hull og forbli der nede. Mulighetene for suksess og å lære er der, men hvordan skal man takle et slikt gap av mangel på kunnskap når man må være både to og tre år forut sin tid og konstant er på vippepinnen til total katastrofe? Andre ting er sosialt. Hvordan skal man egentlig stole på hykleriske ansikter som sier én ting, men sier en annen når man forlater rommet? Mennesker fascinerer, i vår bisarre måte å være onde mot hverandre på.

Hardt sammenbitte kjever og frustrert knyttede never under pulten er det eneste som hjelper når viljestyrken svikter litt. Det, morsomme mennesker og deres kommentarer eller setninger som gir absolutt ingen mening men som du allikevel flirer av, hjelper en hel del. Om de så befinner seg rundt deg eller på andre siden av jorden er ikke så farlig. Det lyser opp dagen som ellers ikke er så bra, og gjør at den ikke er så ille allikevel.