Little girl, your life is calling.

Jeg var også på Metallica denne helgen. Pretty sweet. Prøv heller helt sinnsykt rått. Jeg var nærmest døv når jeg kom ut igjen i nattetimene, og jeg vet nå hvorfor man har med en eller annen form for beskyttelse på slike konserter. Men det funker egentlig fint uten også, erfarte jeg. Jeg skrek mye, så jeg har vondt i halsen ennå, tre dager senere. Men det er slik det skal være. Jeg må egentlig si at jeg likte Green Day bedre fordi a) jeg digger Green Day mer enn Metallica og b) det er enklere å synge til Green Day enn Metallica. Men for all del, jeg skjønner veldig godt hvorfor de er verdenskjente. Lamb of God var oppvarmingsbandet, og det irriterer meg at jeg fikk med meg så lite som jeg gjorde, men det var bra saker det jeg fikk med meg.

De siste ukene har jeg vært ekstremt negativ og sur - ja, jeg vet at jeg er kynisk av natur - i både hva jeg har skrevet, hvordan jeg har ordlagt meg og hvordan jeg har oppført meg. For å være helt ærlig, så har det ikke vært lett, ikke i det hele tatt, selv om jeg var fullt klar over at det ikke kom til å bli det heller. Det er ekstremt mye som foregår, i løpet av tre dager har jeg vært både på bånn og på topp, følt meg både intelligent og bokstavelig talt retardet. Men faktum er at det er på tide å innse at jeg ikke er her for å bevise at jeg kan algebra jeg aldri har lært eller at jeg er best i klassen. Det er jeg ikke, og kommer ikke til å bli heller, selv om det strider mot mine egne prinsipper å innrømme det. Jeg bor i Florida for søren, og jeg skal ikke tenke tilbake på dette året som det året jeg gjorde lekser åtte timer daglig og grein fordi jeg ikke fikk det til. Men å gi opp? No way. Allikevel er på tide å innse at folk som har kjent meg i under to måneder har rett: "Chill Kaisa, ting ordner seg." Selv om det ikke alltid er det enkleste å tro, så er det egentlig det som har reddet meg før - den happy-go-lucky stilen, og å stole på at allting ordner seg til slutt for snille piker.