Trommestikker slår på trommer med høy frekvens, tubaene mister ikke takten og gong-gongen lyder kraftfullt nå og da. Hylende cheerleadere som ingen egentlig legger merke til, og dansere som joiner. Crowden som sitter på rumpa på metalltribunen har øynene klistret til de stakkars guttene i altfor trange thights og altfor store t-skjorter med beskyttelse over det hele, som sørger for at de ser en hel del større ut enn hva de egentlig er. Men spillet er det ikke noe galt med, og publikum hyler når stakkarene braser inn i hverandre, litt sånn som en frontkollisjon. Så er det overentusiastiske fedre eller unkler som hopper opp og ned, mens mødre og venninner hyler og skriker når ballen treffer bakken, langt borte på motstanderens banehalvdel. Blod på tann og taklingene blir hardere, stemningen stiger. Selv det lite innsiktsfulle jeg forstår at dette er seriøst, the real thing. Og når publikum endelig holder kjeft og ballen sparkes - så blåses det i fløyta - pause.
Cheerleadere, dansere og band entrer banen og stjeler showet, og viser frem hva amerikansk skoleånd virkelig er. Det er mye glitter og glam, men de vet hvordan å poengtere at man kan være stolt over å være en del av et større samfunn, selv om det bare er midlertidig. Musikk, klapping, hoing og herjing, og så er det igjen tid for kveldens stjerner. Svette fotballspillere entrer banen og dommere likeså. Stillhet mens de finner posisjonene sine, brøl av begeistring og entusiasme når spillerne smeller sammen i enda et nytt forsvar, enda et nytt angrep. Ingen sitter lenger, og alle lener seg fremover over metallradene så de nesten snubler over de som står på tå foran seg for å se - Og det handler bare om spillet, gjør det ikke?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar