Vårtegn.

Nå vet jeg at den er her. Våren. Det som kan kvalifiseres som "vår" da, siden det egentlig aldri har vært skikkelig vinter. Jeg kjenner det i beina - kjenner det alltid i beina. Når smertene i leggene og akillessenene setter inn om kvelden etter endt trening og jeg er så stiv i beina og anklene at jeg så vidt kommer opp og ned trappa neste morgen og det gjør egentlig så vondt at det er fælt å løpe, men det er ikke så vondt at jeg skal legge meg ned og dø fullt enda, da er våren her. Når beinhinnebetennelsene og akillesbetennelsene setter inn for fullt og motmiddelet er å gni på leggene mens man tar kvelden, da er våren her, og hovedbeskjeden jeg får er at jeg har begynt sesongen bra, det nærmer seg lysere tider, varmere temperaturer og ikke minst at det nærmer seg konkurransesesong og stevner. Første stevnet for det nye laget mitt er neste uke - og jeg venter enda på den følelsen av gru og nervøsitet - tatt i betraktning at trenerne enda ikke har avgjort hvilke øvelser jeg skal konkurrere i. Her får jeg nemlig ikke lov til å delta i mer enn maks fire øvelser, og hjemme deltok jeg i ti.

Grunnen til at bildene ser litt rare ut er fordi jeg tester ut et nytt program jeg fant på Mac'en som pappa er så stolt av. Jeg vet ikke helt om jeg liker det gamle programmet som var så komplisert at selv hu derre blondina taklet det bedre, men når Mac'en er omkring to millioner ganger raskere enn gamle PCen - da er valget enkelt.