Titusville.

Store parkeringsplasser, store kjøpesentre, stor high school, stor footballbane, store broer, store veier, ingen mennesker. Jeg tror jeg aldri har følt meg så alene og så forlatt i en by før. For å sette det i proporsjoner: Det var flere arbeidere enn gjester i resturanten. Og besetningen besto av ti mennesker. Men noe av sjarmen var allikevel å slippe unna alt kjaset og maset fra konstant tutende biler eller løpende mennesker. Det var mer eller mindre behagelig og kunne gå ute uten å være over gjennomsnittlig på vakt ovenfor gærne sjåfører. Men det morsomme her er at da natten kom var plutselig gatene fulle av disse tutene bilene og gærne sjåførene, og at det tok tre kvarter å kjøre en strekning hvis vanligvis tar seks minutter. Super Bowl gikk også av stabelen - Go Saints! De siste to døgnene har jeg sovet mer enn hva jeg har gjort de siste ukene, bare etter en litt skrudd døgnrytme. Men det var virkelig verdt det, til og med å komme hjem en halvtime før turen gikk til skolen. Og jeg er happy med mye av bildene jeg fikk, her representert som noe som kan ligne på en serie?
Det har hvert en bisarr helg, og alle 48 timene bygget opp til tretti sekunder med mye lyd, mye lys og ekstremt mange hoder vendt oppover mot nattehimmelen og fascinasjon for hva mennesket egentlig kan få til om det får muligheten.