Noen ganger hadde det vært kult å være gutt.

Raske biler som forsvinner videre nedover langsida før du rekker å få snudd hodet skikkelig, og som etterlater deg med sprengte trommehinner etter første runde. Hylende mennesker, lite plass og motorer man hører på lyden er et par ganger større enn familiebilen. Kommentatorstemme over hele banen nøyaktig lik den nasale, engasjerte stemmen i Flåklypa Grand Prix, og det innvendige ønsket om å kunne få lov til å sitte på i så lite som én runde i 200 km/t. Dette var Daytona 500, og selv om jeg ikke helt hadde ork til å sitte og glo på raske biler med syk lakk fullføre 208 runder, så var det helt rått.