Friidrettsstevne.

Sum 41 - In Too Deep.

Mye lekser. Prøver. Prosjekter. Lite mat. Mye trening. Lite søvn. Mye nervøsitet. Mange tanker. Mange nerver. Slik har den siste uka sett ut. Jeg har forsåvidt brukt hele uka til å gå rundt med en klump i magen og til å ha vært overbevist om at jeg holdt på å enten a) kaste opp, b) besvime eller c) dø. Det var nemlig sesongens første stevne på torsdag, og det var det jeg brukte hele uka til å grue meg til.

Jeg deltok i 4 øvelser - maksimum antall øvelser det er mulig å delta i i følge reglementet (jeg deltar i rundt åtte - ti øvelser hjemme, say what?) - stav, høyde, diskos og 100 m hekk. Sistnevnte var mitt første løp noengang, og det må vel nevnes at det var hekken jeg var mest bekymret og redd for. Men fra nå av kan det vel egentlig bare gå oppover, jeg har kommet over det første hinderet: å komme over den første hekken når startskuddet går. At jeg gikk på trynet er en annen sak, men allikevel vant jeg på et eller annet vis heatet med noen hundredels sekunder. Både den andre stavhopperen fra laget og jeg tangerte skolerekorden i stav og jeg tviler på at den varer så mye lenger i det hele tatt. I høyde hoppet jeg ny pers på rundt 1.40m hvis jeg ikke tar helt feil i matematikk for øyeblikket. Hverken diskos eller hekk tok jeg særlig seriøst siden jeg ikke har trent siden jeg dro for 6-7 månder siden, og det sier seg selv at jeg ikke finnes i form. MEN DET KOMMER.

Øvelsene jeg deltok i gikk bokstavelig talt på samme tid, og de som har opplevd dette vet hvor utrolig stressende det er. Det er nemlig ikke bare bare å forberede seg mentalt sett på hva du skal gjøre når du har så liten tid å tenke på. Jeg løp fra det ene hoppet i høyde, til det ene hoppet i stav, tilbake til høyden, så til 100 m hekk, så til stav, så til diskos, så til høyde og tilbake til stav. La oss ei glemme at alle øvelsene var på hver sin kant av friidrettsbanen som var av betong - derfor tok jeg ikke sjansen på å ødelegge piggskoa eller meg selv.

Det var kaldt, nærmere 0 grader, og ja, det regnes som kaldt til og med i forhold til norske temperaturer tatt i betraktning at det er et sjeldent syn å se noen løpe i shorts og singlet i 0 grader uansett hvor man befinner seg. Men selv om det høres ut som om stevnet var alt annet enn en suksess, så vant skolen med god margin. Om det hadde noe med at i flere løpsøvelser var vi den eneste skolen som stilte i, er opp til den enkelte å bedømme, men noe utøverne gjorde definitivt noe riktig. Jeg så flere dyktige utøvere blant de andre skolene også, men jeg tror nok nivået er betydelig høyere hjemme enn her.

Neste stevne er allerede på mandag og jeg håper treneren fikser øvelsene jeg deltar i, for jeg har en liten mistanke om at jeg ikke er helt keen på å spurte frem og tilbake på den måten enda en gang. Hey, jeg holdt meg ihvertfall varm, i motsetning til gærningene som lå og daffet inni soveposer og spilte gameboy. Men dette første stevnet var ekstremt morsomt, og jeg snakket med flere folk som er på laget enn jeg noen gang har gjort før på trening, og har litt mer peiling på hvem folka er - og jeg har funnet ut at disse folka ikke er så ille, de er faktisk ganske kule i bunn og grunn. Jeg dro hjem med en god følelse i magen, og tanken "Dette gikk jo ikke så ille," surret i hodet mitt. Joda, selvfølgelig er det mye som må fikses og trikses med, men det er jo derfor jeg trener, ikksant?

Godnatt. Smilefjes.