Ett stykk favorittsøster.

Vi krangler så busta fyker, og ønsker hverandre langt vekk. For bare et par år tilbake himlet jeg med øynene og slengte med leppa hver gang en eller annen forbaska idiot begynte å synge "Søskenkjærlighet", og jeg mumlet en ed i mitt stille sinn hver gang treneren bablet i vei om hvordan de tre søskenparene på treninga kom til å være "såå glade for å ha hverandre om noen år," og det var ikke måte på hvor mye bra som fulgte med å ha søsken. På den tiden kunne jeg virkelig ikke skjønne hva som var så kult med å ha et lite monster som fotfulgte meg og gjorde alt for å irritere meg til randen av galskap. På en annen side var jeg rimelig irriterende og tergende på den tiden, jeg også, så noe av skylden må jeg nok ta selv. Og det er akkurat sånn forholdet til søsken skal være, etter min mening. Jeg tror nok at jo eldre man blir, jo færre boksekamper og mindre kloring og lugging blir det, og det blir mindre og mindre krangling.
Selv om lillesøster fremdeles er et lite krek jeg ønsker langt vekk nå og da, og pludringa med venninnene hennes til tider er over gjennomsnittlig irriterende og attituden hennes er provoserende nok til å få en stein til å eksplodere en gang i blant, så har vi det faktisk utrolig gøy sammen. Vi finner på mye rart, og uansett hvor mye vi krangler og slåss og hyler og griner, så er hun fremdeles lillesøster og jeg er glad i henne. Når jeg først begynner å tenke tilbake, så finnes det mange minner å le av, og jeg vil gi treneren rett i at jeg er glad for å ha henne her. På de dagene vi begge er i godt humør og ikke gneldrer løs på hverandre som tisper midt i løpetida, selvsagt.

Fortell meg om ditt forhold til noen i familien din.