Jeg er litt trøtt nå, til tross for at jeg faktisk har lagt meg tidlig og stått opp relativt tidlig hittil. Jeg er et C-menneske. Legger meg veldig sent, og står opp tidlig. Når mamma er i nærheten er det ingen kjære mor, og argumentet "det er ferie!" funker ikke når det kommer til leggetider. Irriterende nok, siden resten resten av min generasjon mennesker (inkludert meg selv) liker å sosialisere midt på natta.
Jeg-er-søt-og-uskyldig-men-go-fuck-yourself.
Jeg har fått det for meg smileyen tenker det. Men jeg liker den allikevel.
Hvis du tenker at jeg har veldig lite å skrive om når jeg skriver om MSNsmileyer, så gratulerer: Din sans for logisk tenkning er faktisk OK.
Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal skrive om. Tomt, helt blankt. Jeg har ikke en gang noe som irriterer meg å blogge om. Verden har blitt gal.
Så istedet begynte jeg å skrive på håndleddet mitt, en strofe jeg alltid har stående skrevet der. En greie jeg har og som jeg skal fortsette med. Ja, merk den hvis du merket noe. Uansett, vi lever ikke mer enn en gang, som er hovedpoenget med innlegget. Uttrykket "Memento mori" stammer fra en skikk i det gamle Roma (står det på wikipedia). Uten å gå så veldig dypt inn på temaet, så var greia at hvis en general/hærfører kom vinnende hjem fra et slag og han fikk et triumftog, stående i en stridsvogn med soldater, tilskuere, slaver og krigsfanger og hele pakka som tilskuere, så skulle det stå en slave bak han og minne han på sin egen dødelighet. Selv om han vant i dag, ville det komme en ny dag i morgen. Står det på wikipedia, i hvertfall.
Hovedpoenget: Memento mori. Husk, du skal dø.
Og hva i all verden har jeg med gamle latinske strofer fra gamle Roma å gjøre? Det er en påminnelse om at jeg skal dø en gang, så man må leve livet mens man ennå har det. Kall det en personlig inspirasjonskilde til å få rumpa i gir og gjøre ting, om du vil.
Og selv om jeg ikke hadde noe å skrive om, så fant jeg noe å skrive om allikevel. Big surprise.
Jeg aner faktisk ikke hva jeg skal skrive om. Tomt, helt blankt. Jeg har ikke en gang noe som irriterer meg å blogge om. Verden har blitt gal.
Så istedet begynte jeg å skrive på håndleddet mitt, en strofe jeg alltid har stående skrevet der. En greie jeg har og som jeg skal fortsette med. Ja, merk den hvis du merket noe. Uansett, vi lever ikke mer enn en gang, som er hovedpoenget med innlegget. Uttrykket "Memento mori" stammer fra en skikk i det gamle Roma (står det på wikipedia). Uten å gå så veldig dypt inn på temaet, så var greia at hvis en general/hærfører kom vinnende hjem fra et slag og han fikk et triumftog, stående i en stridsvogn med soldater, tilskuere, slaver og krigsfanger og hele pakka som tilskuere, så skulle det stå en slave bak han og minne han på sin egen dødelighet. Selv om han vant i dag, ville det komme en ny dag i morgen. Står det på wikipedia, i hvertfall.
Hovedpoenget: Memento mori. Husk, du skal dø.
Og hva i all verden har jeg med gamle latinske strofer fra gamle Roma å gjøre? Det er en påminnelse om at jeg skal dø en gang, så man må leve livet mens man ennå har det. Kall det en personlig inspirasjonskilde til å få rumpa i gir og gjøre ting, om du vil.
Og selv om jeg ikke hadde noe å skrive om, så fant jeg noe å skrive om allikevel. Big surprise.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar