Just being a teenager?

"Kaisa, har du tenkt på at du skal løpe i morgen? Kaisa, har du husket å rydde rommet? Kaisa, nå må du huske på RLEprosjektet ditt, det skal være levert om kun én time... Kaisa, husk tentamenene og prøvene dine, du må pugge. Kaisa, husk å stå på nå, det er ikke lenge til karakterkortet deles ut. Kaisa, husk treningen som begynner klokken 15 og ikke 17 i dag. Kaisa, nå må du gå og legge deg, for nå er det sent og du må sove nok. Kaisa, kan du være så snill og være snill nå? Kaisa, du har tre sekunder på å slutte nå, du har mye å gjøre i morgen.Kaisa, skynd deg, du er alltid så treig. Kaisa, slutt!"

JEG ER DA VEL FULLSTENDIG KLAR OVER AT JEG HAR JÆVLIG MYE Å GJØRE.
Jada, mesteparten er selvpåført og jeg ber om det selv. For høye forventninger til seg selv og å ha en trang til å "ikke gjøre som mora di sier" er rett og slett sugent noenganger. Det er ikke alltid hva man sier som gjør det til noe negativt, men hvordan man sier det. Men uansett, det finnes grenser for hvor mange påminnelser jeg skal få i løpet av ett minutt. Jeg er ingen hund, jeg lystrer ikke mer om man roper "Kaisa, Kaisa, Kaisa!" hvert eneste sekund enn om man roper det hvert tredje sekund. Jada, folk maser på meg fordi at de bryr seg om meg og vil at jeg skal rekke alt, og jeg er takknemlig for at de er glade i meg, men det finnes en grense hvor omtanken går over til veldig irriterende. Til tider har jeg lyst til å skrike i frustrasjon og be resten av verden om å holde kjeft og dra til et certain place for så å la meg være i fred.
Det er altfor mye som skjer i verden, alt for mye som skal oppleves. Man lever bare én gang, og i denne perioden skal man rekke å få en utdanning, jobb, kjæreste, familie, hjem og så videre. "Livet er som en fremmed by, nye mennesker, lyder, lukter, opplevelser, tanker og omgivelser møter deg ved hvert eneste hjørne." Men hvordan skal man kunne nyte dette når alt er dekket til av et slør av mas og stress uansett hvor man snur seg? Mennesker i dag er stressa, og ting går fortere og fortere. Man snakker ikke på bussen annet enn i telefon, står man i en matvarebutikk utveksles ikke flere ord enn absolutt nødvendig, telefonsamtaler og SMSer er korte og rett-på-sak. Hvor maskinert har mennesker blitt?
"Ungdommen i dag..." sier de eldre og rister på hodet. På et vis er jeg enig med dem, alt går så utrolig fort. Tid er penger, og penger skal spares, eller noe sånt. Men nå roter jeg meg bort i mitt eget snakk igjen, jeg begynte med å blogge om hvordan alle maser fra alle kanter. Mas kan defineres som flere ting, ikke bare å bli minnet på forskjellige ting. Mas er også når noe er "slitsomt", på en måte, mener jeg. For eksempel å krangle, det blir bare mas og stress. Hvis mennesker hadde unngått det, da hadde verden definitivt vært et bedre sted.
Å holde fokus er viktig, skole er viktig, lekser er viktig, få en utdanning er viktig. Men så var det visst viktig med fritid, venner, sosialisering, idrett og å få være et barn også, gitt. En mellomting er fint, å kunne ha fokus når det trengs og være et barn når det passer seg.

Og igjen har bloggen blitt mitt sted å flykte til når tankene blir ute av kontroll. Takk for meg.