En dag.

Jeg vil gå ned på skolen... En gang når det ikke er noen andre elever der, ingen som kjenner den jeg er når jeg er en vanlig elev selv. En dag i sommerferien kanskje, når alle har dratt på hytta eller til sjøen, og det kanskje er to eller tre folk der som allikevel bestemte seg for å være hjemme. De spiller vel fotball eller sitter på banen og snakker, bare at det nå er litt slappere og rolig, sånn som sommeren gjør at man blir. Kanskje ikke sommerferien... Tidligere, tror jeg. Jeg vil gå ned på skolen en gang i kveldingen, når det ikke er noen lærere eller voksne som er til stede, ingen som forteller meg at jeg skal gjøre ditt og datt, og ingen som indirekte sier at de ventet noe bedre fra en som meg. Jeg sier det ikke en gang selv, jeg bare går ned på skolen for å kjenne hvordan stillheten i den ellers så bråkete skolegården er. Jeg skal bare gå rundt og være ingen, med ingen rundt meg som sier at jeg burde gjøre det og det, og heller ingen som sier at jeg ikke burde gjøre det og det. Bare være der i øyeblikket, bare for å gjøre det.
Så skal jeg gå bort til gjerdet og sitte der og gjøre ikkenoe mens kvelden sakte overtar sin rettmessige plass, og se på at sola forsvinner ned bak bakken med trærne. Og når sola endelig går ned, når skumringen har begynt å sige inn og det begynner å bli kjølig, først da skal jeg tusle hjem igjen og ønske at ingenting egentlig fortsatte.