Enda ett år har gått, og nå er hun tenåring, hun også. Enda ett steg nærmere fullstendig frihet, men også fullstendig ansvar. Enda ett steg nærmere den dagen hun må kunne ta vare på seg selv, stole på seg selv, og være kapabel til å ta egne avgjørelser. Dette skremmer meg litt, siden jeg vet at jeg er to år foran henne. Jeg har hele veien ukjent foran meg akkurat som henne, bortsett fra at jeg har kommet to steg lenger enn henne og må gjøre alt selv, uten sikkerheten av å ha et litt eldre søsken å støtte meg på. Vi er enda ett steg nærmere den dagen veiene våre ikke lenger går stort sett ved siden av hverandre, viklet inn i hverandre på den unike måten søstres liv er knyttet sammen på. Vi kommer til å møte på hverandre såklart, men ikke i like stor grad som akkurat nå, nå når vi begge er barn. Forresten, ikke helt barn. Men ikke helt voksne heller. Hun har nå begynt den mest forhatte fasen i livet, men også den fasen jeg vil tro man lærer mest i. Jeg vedder på at vår mor og far ser frem til
to tenåringer i hus, da jeg føler at bare
jeg har vært litt i overkant til tider. Men det er dette vi lærer av - krangling, skriking, gneldring og bitre tårer, på lik linje med hysterisk latter, kos, samtaler og opplevelser.
Å kunne komme til det punktet hvor man kan sette seg på den fine, nye, røde sykkelen og snu seg mot mamma og pappa og si: "Nå trenger jeg ikke støttehjul lenger, nå klarer jeg meg aleine - men det er greit å vite at støttehjulene er der," og sette utfor den bratte bakken man ikke vet når ender, ei heller hvor bratt er, er vel det første
virkelig store steget man tar i livet. Men for å komme til det punktet trenger man hjelp. Hjelp av mor, far, søsken, familie, venner, skolekamerater, lærere, trenere, eller folk i omkretsen og miljøet rundt deg generelt. Men å tørre og ta fart utfor denne bakken, å tørre og lene deg fremover over styret og ikke holde på bremsene hele veien ned denne ukjente bakken du aldri har kjørt nedover før - det er det bare én person som har kontroll over: Og vi vet begge hvem det er.
Gratulerer med dagen, lillesøster.
.png)
.png)
SV: Takk, og takk. Det er veldig hyggelig å høre! :) Av ren nysgjerrighet; er du på utveksling, og er snart 15?
SvarSlettSV: Ja, det jeg synes det var, hehe. Men det må være gøy å gå ungdomsskolen i USA? Eller er det litt kjipt sånn med tanke på alle som er hjemme?
SvarSlettSV: Ja, det virker utrolig gøy. Og du har det sikkert mye bedre enn de som drar på utveksling. For veldig mange av mine venner som nå er i USA (og andre land) har det helt jævelig. Men Det virker egentlig litt sånn "american high scool movie"-aktig. Alt er liksom så..film, haha. Men er miljøet veldig annerledes enn her? Igjen, de som er på utvek forteller at noe av det amerikanerne spurte først om var "do you do drugs?". Som om det liksom var HELT naturlig at alle gjorde. Men det er kanskje mer vanlig fordi det er vanskelig å få tak i alkohol? (gud dette ble litt langt, haha)
SvarSlettSV: Ja, du har nok rett i det. I bunn og grunn er det vel miljøet man er i som avgjør. Det går jo an å få tak i hva man vil hvis man kjenner de riktige menneskene her også. Men det virker utrolig spennende å bare flytte bort fra alt og oppleve en helt ny kultur. Tror nok det blir et år eller to i Seattle eller noe etter vgs.
SvarSlettDu er 95, så du har jo et helt år igjen på å bestemme deg for valg av linje. Jeg går allmenn, og jeg er i grunn fornøyd med det. Er liksom rett fram. Angrer litt på at jeg ikke tok media, men tror jeg kommer lenger med allmenn. Men du burde velge det du liker å gjøre, men allikevel fornuftig. For det er tøft å være på skolen fra 8-16 hver eneste dag. Jeg har realfag, og jeg kan ærlig innrømme at det noen dager er hardt og stå opp å tenke at jeg skal ha fire timer tysk og fire timer fysikk i strekk. Men jeg bare kjører det løpet som gir meg alle mulighetene åpne. Men du burde kanskje tenke på IB, siden du har engelsken inne? :)