Memories are calling.

Bullet For My Valentine - Goodnight (acoustic)

Såja, jeg lever, jeg er ikke død. Jeg skulle gjerne sagt at jeg farter rundt i hele USA og ser hele kontinentet - men den gang ei. Ikke enda, ihvertfall. Snart. Jeg bare farter litt rundt frem og tilbake på skolen. Farter litt rundt frem og tilbake på friidrettsbanen. Farter litt rundt frem og tilbake på stevner. Farter litt rundt frem og tilbake og blir kjent med mange mennesker. Farter litt rundt med mye lekser, prosjekter og så videre. Ler, og smiler og har det gøy sammen med alle jeg har blitt kjent med her. Du veit, de vanlige greiene. De vanlige greiene tenåringer gjør. Det er forsåvidt dette jeg ville oppleve - hvordan det er å gå på high school, hvordan det er å spise lunsj, hvordan det er å dra på kino med mange, hvordan det er å dra på Starbucks, hvordan det er å haste til timene, hvordan det er å se han derre fine i gangen, og gå et temposkifte saktere bare for å satse på et sekunds øyekontakt. Hvordan det er å dra på seg lagets genser de dagene det er stevner, hvordan det er å høre på sladderet som florerer over lunsjbordene. Hvordan det er å ta del i dette samfunnet som er så annerledes, men som egentlig ikke er så mye forskjellig allikevel. Det er dette jeg dro hit for, ikke nødvendigvis for å rase gjennom USA på kryss og tvers. Jeg lovte meg selv da jeg satt på flyet hit med alle mine eiendeler at jeg ikke skulle bli knyttet til folk her, rett og slett fordi det mest sannsynlig hadde blit vanskelig å skilles med dem igjen. Jeg tror jeg har brutt det løftet for lenge siden, men det er helt greit. Jeg kommer til å savne dette. Men det er også helt greit, så lenge jeg vet ved meg selv når jeg sitter på flyet for siste gang at jeg har gjort alt jeg ville, og opplevd alt jeg hadde lyst til. Såja, jeg lever enda, jeg er ikke død. Jeg bare gjør så mye at jeg ikke helt har tid til å følge med på to forskjellige tidssoner eller to forskjellige liv.