Dobbel skolerekord.

Samme løpinga frem og tilbake. Samme, økende stressnivå i kroppen. Samme, kortpustede åndedrett. Utøvere og trenere løpende rundt og oppdaterer på tider og starter. "Whenever you're ready," som teoretisk sett skal være beroligende - men som har motsatt virkning. Får uventet vite at jeg deltar i en øvelse jeg ikke har forberedt meg på, men det er greit, for jeg føler meg bra. Jeg føler at det er en bra dag. Jeg er klar for dette.

Det ble andreplass i diskos, med dårlige kast. Men oppvarmingskastet gikk langt. Lengre enn jeg noen gang har kastet før, og jeg brukte ikke krefter. Noe bare klikket riktig, for én gangs skyld, og jaggu gikk ikke den én kilos tunge dingsen kortere enn tjue centimeter bak trettimeterslinja. Irriterende nok var det bare et oppvarmingskast, som ikke teller. Det hadde vunnet lett, sa han kasteren på laget som hjelper oss nå og da. Nå er bare greia å bevise at det ikke bare var et éngangstilfelle.

Vi hadde en bra dag alle sammen. Hele laget var klar for å gjøre mye bra på hjemmebane. High fives og støtting av hverandre - som om vi faktisk var ett helt lag - og ikke bare tre grupper sprintere, to grupper langdistanseløpere, ei gruppe stav- og høydehoppere og ei gruppe kastere.

Neste gang går jeg de femten centimeterne høyere. Jeg hadde det inne, og jeg var over lista. Men jeg reiv. Allikevel ble skolerekord. 8 fot. Vi fikk den begge to. Men neste gang hoppes det de femten centimeterne høyere.

Jeg tror jeg kommer til å sove godt i natt.