Washington DC II.

Dette er noe av det jeg så i Washington. Store konstruksjoner med søyler, små detaljer man ikke la merke til før man sto helt innpå dem, større detaljer som du på ett vis bare fortsatte å stirre på, selv om du allerede hadde stirret i minst tre minutter. Dette er noen av bygningene jeg trasket rundt i flere timer og så på, og som forårsaket et par såre bein. Men det var verdt det.

I dag kom min gode venninne fra mine år som turner og hennes gode familie hit, etter mye kjas og mas fra diverse personell på flyplassers side. Er det noe som irriterer meg mer enn noe annet, så er det folk som har en jobb, men som konsekvent ignorerer å gjøre den. Er det noe som gleder meg mer enn noe annet, så er det å se igjen folk jeg har savnet mer enn jeg har fattet selv.Jeg fikk beskjed om at jeg har fått et amerikansk tonefall når jeg snakker norsk, say what?! Jeg tror det kan bli rart å bytte over til å snakke norsk på heltid igjen, tatt i betraktning at jeg brukte ti minutter på å finne ut at ei list heter list, ikke tvelle, pinne eller bar (som i det engelske ordet, altså). Ai snækk purffect nårsk kinda. Nei, huff.

Ellers er det mye trening og vi hadde sesongens hardeste trening i går, som da fører til stølhet så til de grader i dag. Men jeg klager ikke, vi hadde definitivt godt av det. Jeg har tatt igjen alle prøver og lekser jeg måtte ta igjen fra forrige uke da jeg var i Washington, og nå kan jeg endelig få mer enn 6 timer søvn i døgnet. Hei, konstante hodepine, har du lyst til å stikke av og la meg sove nå?