Av en eller annen grunn er jeg rolig i dag. Jeg tror jeg må ha kommet til en konklusjon jeg ikke vet hva er. Men selv om jeg ikke vet hva det er, så er det liksom verdt et skjevt smil, et skuldertrekk og et "okay". Hvorfor derimot, det vet jeg ikke helt. Jeg har denne følelsen av sommer, selv om det er nesten halvveis ut i november. Den følelsen man har de tre siste dagene før skoleklokka ringer for siste gang og sommerferien offisielt er i gang. Den ventende følelsen - å måtte vente på at noe skal skje. Den følelsen du får når du vet at noe nærmer seg en slutt, og noe nytt kommer til å begynne. Det er en miks av melankoli - fordi det er noe som tar slutt - men også entusiasme - for noe nytt kommer til å begynne. Det er forandringer.
Jeg har en sånn innvendig, lat stillhet, som får meg til å tro at ingenting betyr noe nå. Egentlig hadde jeg ikke trengt så mer enn å ligge under et tre og ikke si så mye, så lenge du hadde vært der i nærheten av meg. Det er en fin tanke å drømme seg bort i, sånn egentlig. Men det må nok vente, er jo tross alt ikke mer enn en hel halv jordklode og et helt fedreland som skiller. Men Mr. Wonderboy, det er på en måte greit at du ikke er her også. Jeg har fremdeles ikke funnet ut hva denne konklusjonen jeg har kommet frem til er, men jeg er ikke interessert i å finne det ut ennå. Jeg må vel innrømme at det er en drømmer i meg også. Litt sånn som man er når man har følelsen av at det er første dag i sommerferien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar