Jeg konverserte i fem minutter med en katt.

Hunder, katter, sommerfugler, åler, haier, fugler, fisker, høner, haner, kyllinger og til og med slanger. Dyrelivet er det ingenting å klage på. Ikke bare er min lillesøster på nippet til å åpne en diskusjon om hunder etter å ha sett verdens søteste valper i en butikk (du vet, overtalelsesevner ligger i familien), jeg har selv prestert å bære en gigantisk pyton og blitt angrepet av en kjærlig, hvit papegøye. Da familien gikk ut for å spise fant jeg en katt å snakke med, og mer enn det sier jeg ikke før jeg blir stempla som gærning. Fotoprosjektet mitt er nærmest ferdig, jeg mangler et par bilder og krysser fingrene for at ingenting har gått galt. Det hadde vært så innmari typisk, og hvis noe har gått fullstendig galt er det en stor sjans for at jeg setter meg ned og griner i 5. periode på mandag. Seriøst, kryss fingrene for meg, det er liksom ikke verdt mer enn 100 poeng. Kjenner vi prestasjonsangsten snike innpå, ja?
På søndag reiser vi hjem, og jeg gleder meg til en 8 timers nonstop biltur. Men før den tid skal det både snorkles og bades, så skal jeg sikkert spise enda mer. Jeg har tross alt ikke gått opp mer enn fire tonn. Gleder meg til snorklinga, jeg. Gled dere, det kommer et innlegg med kun selvsentrerte bilder. Snakker vi Americas Next Top Model? Nope. 

Yesman, sola er litt mer glad i mamma enn i meg.