Bilkjøring.

X antall kilometer, x antall altfor rette strekninger som fortsetter i det evige, og x antall sanger på iPoden senere har jeg og min familie endelig nådd endemålet - Key West. For denne turen har jeg bestemt å dele det hele opp i forskjellige innlegg, vi snakker et litt for stort antall bilder jeg skal vise frem og et litt for stort antall ord jeg skal skrive ned.

Derfor begynner vi (åpenbart nok) ved reisens begynnelse - nemlig den evinnelige bilkjøringa.

En ting som alltid har fascinert meg ved amerikanske filmer er de gigantiske veiene. 4-felts-toveiskjørte veier er standard i alle filmer, med kompliserte konstruksjoner av noen veisystemer i byene. I midten av ingenmannsland er det uendelig lange strekninger hvor det selvfølgelig er en mulighet for å gå tom for bensin, og man ender opp stuck der ute blant kaktuser eller alligatorer avhengig av hvor man befinner seg. Og det er seriøst ikke bare på film: Det er faktisk ikke mer enn én eneste bensinstasjon uti der. La oss få det på det rene: Ja, amerikanske veier er prikk lik de på film. (Jeg mener, filmprodusentene må jo ha fått ideene sine et eller annet sted.)

I bilen sitter man og gjør som man vanligvis gjør på lange bilturer - absolutt ingenting, og prøver å ignorere den lille stemmen i bakhodet som konstant spør slik man gjorde høyt da man var yngre: "Hvor langt er det igjen? Hvor langt er det igjen nå? Er vi snart fremme? Hvor langt er det igjen?" Men å gjøre ingenting kan innebære både skriving, tegning, å høre på musikk, latter, snakking, og ikke minst soving og fotografering, og det trenger ikke være så ille så fort man bestemmer seg for det.

I dette tilfellet ble denne kjøreturen bestående av mange timer med utsikt til sump. Sump, trær, gress og alligatorer. Haugevis av alligatorer. Jeg telte minst 40 stykker på 5 minutter, og nei, det er ikke en overreaksjon fra min side. Fikk noen pretty decent bilder av noen av dem, det var helt sjukt å være så nærme, og enda sykere var det å se arbeidere som anså drapsmaskinene fra dinosaurenes tid for å være like farlige som små kattunger. Hvilket de sikkert er, men personlig hadde jeg ikke trasket rundt i slippers og shorts der inne om jeg så hadde fått en rimelig bra pengesum for det.

En annen ting man fort legger merke til er stillheten på disse veiene som aldri tar slutt, og hvor bråkete en by egentlig er. Man legger også merke til hvor ekstremt glad man blir da man får øye på en Starbucks i det fjerne - Starbucks betyr nemlig påfyll av sukker til både blodsukker og humør, og et toalett hvor man kan se hvor jævlig man egentlig ser ut etter 8 timer i en bil.

Jeg vet i hvertfall at jeg ikke er like keen på å stupe uti en random dam uten å tenke meg om.