"Det er ingen som liker deg."

Bråk, hyling, skriking. Er det seriøst aldri fred å få? Selv i stillhetens time er det en stemning av irritabel spenning og stillheten er så skjør at bare ett feilvalgt ord kan ødelegge den. Er det virkelig slik det er meninga at det skal være? Skal man nærmest være redd for å puste i rommet, nærmest redd for at den skjøre balansen skal ødelegges, nærmest redd for at stormen igjen skal bryte ut?
Jeg tror ikke egentlig at det er bevisste handlinger som driver, at det er med fullt overlegg. Når begeret holder på å flyte over, er det så enkelt å skylde på alle andre rundt deg. "Det er din feil, det er alltid du som gjør det, du er så jævlig dum.." Det høres litt for kjent ut, hørt det litt for mange ganger. Hylinga, skrikinga, masinga, klaginga: jeg ser bare ikke poenget med oppføre seg verst mulig, og være styggest i kjeften - bare for å gjøre det. Det går innpå, selvfølgelig, men det er jo det som er hele meninga. Provokasjon, se hvor man krysser grensa. Vel, den var krysset for lenge siden, det er bare ikke innsett enda. Allikevel har det mindre og mindre effekt for hver gang, og hvis det fortsetter vil ingenting ha noen betydning. Alt vil bare være meningsløst babbel, selv når hva som blir sagt er relativt. Som sagt, det er så enkelt å skylde på andre, og når begeret av en eller annen grunn faktisk flyter over, er det så mye enklere å sende skylden videre til den neste, og ikke innse at hele greia egentlig skulle eksplodert i ditt eget fang.
Men på en annen side, kanskje det er vel fortjent alt som blir sagt allikevel. Kanskje jeg virkelig burde ta dine ord til mine handlinger. Jeg snakker ikke bare om interne scener, jeg snakker om verdensmiljøet. Hvis du tenker over det, så er det slik det har blitt. Det handler ikke lenger om rett og galt, men smart og dumt. Det handler ikke om moral og etikk lenger, det handler om at det man slipper unna med er helt OK. Greit å innse, så man ikke blir skuffa.
Jeg er lei hele denne overdramatiske såpeoperaen. Jeg er lei hele greia. Jeg tror det kalles resignasjon, at man gir opp og ikke gidder mer. Men det blir interessant å se hva som skjer når alt kollapser og folk må begynne å ta et standpunkt - og faktisk stå for hva man har sagt, sier, og kommer til å si.
Chill out, it's all been done before.