Hverdagsmonstre.

Jeg har vært syk en uke, og gått glipp av mye på skolen. Blant annet en fremføring og en prøve og muligens enda en prøve, som jeg må ta igjen i morra. Jeg aner ikke hva jeg skal si på fremføringa, vet ikke hva jeg skal kunne til prøvene, og jeg sliter noe så jævlig. Og i stedet for å finne ut alt dette, så sitter jeg og blogger om det. Jeg gidder nemlig ikke at vennene skal bruke sin tid på det, for det angår meg og ikke dem. De har sine egne liv. En del av meg sier at jeg skal øve, en del av meg gir faen. Det blir en balanse av ubestemmelighet, som gjør at jeg hører på min tredje del, som sier at jeg skal gjøre andre ufornuftige ting som ikke har noe med saken å gjøre. Anyways er jeg litt megastressa nå, for det er så sinnsykt mye som skal gjøres. Jeg vil ikke tilbake til hverdagen. Som om jeg har stengt døra inn til min stille verden, og nå er jeg tvunget til å åpne denne døra hvor hverdagens monstre venter utenfor. Monstrene har hopet seg opp og banker på, og kommer i morgen enten jeg vil det eller ikke. OK, det var en veldig metaforisk overdrivelse, men det er sånn det føles for øyeblikket.

Det blir så veldig mye bedre når alle sier rundt meg at det kommer til å bli minst seks ganger verre til neste år. Jeg sliter med toukersplanene jeg har nå, hva kommer til da til å skje til sommeren og neste år? Jeg begynner å lure litt på hva i all verden det er jeg har begitt meg ut på, og om dette er et sjakktrekk. Men det kommer mer positivt enn negativt ut av det, tror jeg. Håper jeg.
Det er så mye mas overalt. "Gjør ditt, gjør datt," og så bryr jeg meg egentlig ikke. Jadda, det er hva jeg gjør det til, og nå gjør jeg det til et mas. Kanskje ikke helt enkelt for de nærmeste til tider, og det beklager jeg. Jeg er en irriterende dramaqueen. Med luksusproblemer.
Men på den andre siden: Kanskje uka blir mye bedre enn forventet, og alle "bekymringene" mine er grunnløse? Det finnes tusenvis av barn i Norge som har det hundretusen ganger jævligere, som jeg nettopp leste et bevis på. Det gjør at jeg egentlig føler meg veldig stygg når jeg klager på alt random bullshit som foregår i mitt liv, egentlig. Jeg får dårlig samvittighet, og har lyst til å redde hele gjengen. Det er så veldig urettsferdig.
Men jeg kan ikke redde verden alene. Selv om det suger hardt.