Flying start.

Nå er endelig møblene på plass, endelig et holdepunkt i denne fremmede hverdagen - jeg har offisielt flytta. Men resten av tingene kommer ikke før på mandag (?), så helt innflytta er jeg ikke ennå, da. Ei heller får jeg de lite samarbeidsvillige USBkablene før mandag heller, så dessverre må du bare overleve uten bilder av huset jeg bor i, bassenget jeg bader i, havet jeg sitter i timesvis ved, og konserten jeg har vært på. Dette er noe av det jeg har gjort, skjønner du. Jeg var på konsert i kveld sammen med en bunch av amerikanske kids jeg aldri hadde sett eller hørt om i hele mitt liv før jeg sto på plassen og stirret på dem. Snakker om å hoppe rett i de sosiale sammenkomster... Uansett, jeg dro på en Demi Lovato-konsert med en gjeng jenter som var veldig hyggelige. Hvis du nå lurer på hva i alle dager de har slått den ellers så bråkete jenta i hodet med, så må nok det mysteriet forbli uløst. Hovedsakelig dro jeg mest for den sosiale biten, og selv om det helt ikke var det jeg setter i øra de timene jeg hører på musikk, så er det alltid like kult å være på konsert. Alltid like kult å føle hvordan bassen dirrer i lufta og riffene fra gitarene klistrer seg til hjernen mens trommene får deg til å slå takten med fingrene, frivillig eller ei. Stemningen før showets stjerne entrer scenen er til å ta og føle på, og etter uutholdelig venting eksploderer hele salen i hyling fra overentusiastiske fjortissfans med plakater, t-skjorter og tegninger i ansiktet. Når du så går ut av konsertlokalet, er du litt døvere, litt hesere og definitivt mer susete i hodet enn da du gikk inn. Men det er slik det skal være, er det ikke?

Jeg har snoket rundt på nettet og funnet ut at Green Day opptrer om veldig kort tid og hvis det fremdeles er billetter å få tak i.. Snille pappa, snille..?

Har definitivt fått en god flying start på oppholdet, takket være nordmenn som har vært her tidligere, og hjelpsomme amerikanere som tar oss i mot med åpne armer. Tålmodighet er en dyd, en dyd jeg virkelig ikke har mye av når det kommer til meg selv. Men det funker, ting går lettere allerede nå, etter å ha snakket engelsk et par timer i strekk. Overraskende hvor fort man tilpasser seg omstendighetene hvis man først er tvunget til det.

I går ble jeg fjorten-og-et-halvt. Hva i helsike jeg har gjort dette halve året, er jeg litt usikker på. Alt er et virvar av minner som ikke følger en rekkefølge basert på datoer og tid, i hvertfall. Et halvt år igjen til jeg er 15 og snart voksen. Vel, nesten da.