No light at the end of the tunnel tonight.

Noen dager er fine på mange måter, og på like mange måter like jævlig som de er fine. Dager som man har ventet lenge på, og sett for seg hvordan kommer til å være. Diverse scenarioer, både gode og dårlige. Men ingen av forestillingene i hodet er i nærheten av hvordan det virkelige teaterstykket utspiller seg. Teppet går opp, og det virker som om en komedie hvor alt er fryd og gammen utvikler seg til en hjerteskjærende tragedie med en ikke-happy-ending før teppet går ned igjen. Høres det overdramatisk ut? Kanskje det er hele poenget. Livet er en stor gjettelek, sa en klok fyr, og han har rett. Noen ganger suger det, andre ganger er det bra. Man vet det ikke, før man faktisk er der. Men man lærer noe nytt om seg selv, og andre rundt deg. Det virker nesten som om verden går under, selv om du vet at den ikke gjør det. Tror og håper, i hvertfall. Det kjennes bittersøtt ut, på en måte. Å kunne le og gråte på samme tid, uten å føle seg helt idiot, selv om det er det det muligens er - pur idioti. Å bryte bånd som er så sterke er virkelig ikke enkelt. Om det så bare er å bryte dem midlertidig, og ikke for alltid. Hva gjør du når du skal forlate ting og mennesker som har blitt en så stor del av deg, når du vet at du ikke nødvendigvis må gjøre det? Men kanskje det er nettopp det du trenger, en liten vekker som forteller deg hvor mye du virkelig er avhengig av folkene rundt deg.

Man må noen ganger telle til tre og snu seg og gå - uten å se seg tilbake.