Nothing personal.

I'm gonna break your little heart
Watch you take the fall, laughing all the way to the hospital
cause there's nothing surgery can do
When I break your little heart in two
I'm gonna break your little heart in two

Du mistenker at han ikke mener det - men faller for det allikevel. Du faller for nøyaktig de samme tingene gang på gang, og det går like hardt innpå deg, selv om du prøver å ignorere det. Heve deg over det, og si "Pytt pytt, det var ingen big deal. Det var bare en gutt." Joda, det virker til en viss grad, men følelsen av å ikke være verdt noe henger igjen. Hva var poenget, after all? Hvordan han fikk deg til å le, måten han så på deg og smilte skjevt, hvordan han strøk deg forsiktig på kinnet og fikk deg til å føle deg så spesiell. Kanskje han mente det allikevel, der og da. Så kommer fakta og sprenger såpeboblen med alle de fine fargene og tingene i. Faktaene du mistenkte var der, men som du håpet ikke var der. Og så føler du deg dum. Skikkelig dum. Hvorfor akkurat deg, hva gjorde at akkurat du skulle være så spesiell når det finnes så mange jenter som er mye mer. Penere, morsommere, mer voksne, kulere. Mer ikke deg. Det slår deg hvordan han kan være slik, men mest av alt slår det deg hvor dum du er som falt for det. Du visste jo hva som kom. Det er nesten komisk, på en bitter måte, og du må nesten le. Og så går det en liten tid, og du kommer deg over det. Før du faller for de samme tingene - igjen. Det å være tenåring er helt herlig.