Surrealistisk.

Flyturen gikk bra. Fløy fra Oslo til London og London til Tampa. Tror vi reiste nonstop i 19 timer, med i tellingen er alt fra sikkerhetssjekker laget av donutsspisende treiginger og bagasjeleting. Det var veldig kult å se Big Ben, London Eye og diverse turistattraksjoner, selv om det var fra mange tusen meters høyde. Rakk så vidt det var flyet til Tampa, siden vi rotet med busser og bagasje og masse annet rot. Men familien har visst gullhår i lange baner, så det gikk greit. Siden vi reiste til sammen i veldig-mange-timer, har jeg hatt god tid til å ta masse bilder, men de har jeg selvfølgelig ikke overført ennå (ikke spis meg, jeg jobber med saken). Men nå er jeg her, allerede tenker jeg snart helveis på engelsk. Jeg har møtt lokalbefolkningen, noen koselige folk som så visst ikke er vikinger slik vi oppe i nord. Det er insanly varmt her, men det har jeg ikke noe i mot. Luftfuktigheten derimot, kunne godt ha vært mye lavere. Resultatet er at Kaisa ser ut som en sau, bokstavelig talt. Nå tar vi alle sammen et halvt minutts stillhet og takker oppfinnerne av rettetanger og hårfønere. Huset vi skal bo i er veldig fint og litt lite og veldig koselig sammenlignet med villaene i nabolaget rundt oss. Men vi har ikke møblert det ennå, som vi skal gjøre i den nærmeste fremtiden. Jeg får velge ut nøyaktig hva jeg skal ha på rommet selv, og hundretusen ideer svirrer rundt i hodet. Husene er nøyaktig som i filmene, med trær og hammocker og postkassene. Vi skal spise med noen norske familier som også bor her etterpå, det blir koselig. For øyeblikket er det ingen paniske anfall, ting ser ut til å bli bra, selv om jeg savner dere norskinger. Det er surrealistisk, jeg tror ennå ikke at jeg har reist fra dere og ikke kommer til å kunne kjenne dere fysisk på ett år. Jeg savner dere allerede, som sagt før. Jeg tror ennå ikke at jeg skal bo her, gå på skole her, leve her.

Jeg er veldig overrasket over hvor bra hodet og kroppen har nesten-vendt-seg-til å snu døgnet 6 timer. Men så var vel døgnrytmen min rimelig snudd uansett...