Fire vegger.

Når jeg legger meg etterpå kommer jeg til å gå inn på et soverom med enkle, hvite vegger. Det kommer ikke til å være morsomme kulepenner på pulten som står ved den ene veggen, og det kommer ikke til å henge bilder av diverse folk og tegninger jeg har fått gjennom åra over den tomme pulten. Det kommer ikke til å være søte lysestaker med telys som lukter vanilje i vinduet, og det kommer ikke til å henge en rød og en hvit rose på veggen. Det kommer ikke til å stå pokaler fra 7 års konkurranse i hyllene, ei heller kommer resten av hyllene til å være overfylte av bøker. Klesskapet mitt kommer til å være helt tomt, hvis du ser bort i fra kleshengerne uten klær på. Rommet mitt... er ikke mitt lenger. Det er de samme tingene og de samme veggene, men ikke samme følelsen. Det er ikke den hjemmekoselige følelsen, følelsen av å høre til der. Det er følelsen av tomhet, og som om alt forandres. Som det også gjør. Det er uvant å ikke se bilder av smilende folk som har vært en del av livet mitt så lenge, og i stedet glo på en hvit, kjedelig vegg. Det er uvant å ikke se pulten min overfylt av ark - prøver, tentamner, stiler, ting jeg skal huske på. Det er uvant å ikke se CD samlingen min rase sammen når jeg kommer nær den. Og ikke minst: Det er uvant å ikke se det hverdagslige rotet, det som er kremen på kransekaka (ja, krem på kransekaka), som definerer hele rommet og sier "Her bor Kaisa."

På den andre siden er det veldig deilig å få en helt ny start. Å rydde bort alt sammen og kaste alt gammelt og ødelagt, og liksom få renset hele tilværelsen. Å ha alt borte, så jeg kan komme tilbake igjen, til det samme gamle rommet, men ha nye ting og minner med meg. Hadde det ikke vært befriende å kunne gjøre det med seg selv? Å bare kaste alle ting du ikke var fornøyd med, og holde igjen de tingene du likte? Det hadde vært noe.