Litt mindre vinkel, litt mer fart.

Full fart og frem og tilbake. De siste dagene har jeg praktisk talt bodd på idrettsbanen. Jeg deltok i NM i snøballkasting på fredag, da BislettGames var. Gratulerer med flotte prestasjoner, folket! Selv endte jeg på en 2. plass, som jeg er fornøyd med. Men bare det å sitte på indre bane og være en meter fra verdens beste utøvere når de løp - det var helt sykt. Bare det å sitte på Bislett stadion og se på verdens beste hoppere, kastere og løpere var så ubeskrivelig kult. Og motiverende, å se at de som er verdens beste blir like skuffa når noe går galt, og like glad for nye personlige rekorder som vi litt-mindre-pro folk blir. Lørdag var det også stevne, på Bislett igjen. Spydkasting gikk ikke spesielt bra, men det gikk ikke spesielt dårlig heller. Jeg er fornøyd med plassering, selv om det var flere meter bak hva jeg var god for. Andreas Thorkildsen sto for premieringen, og hvor kult er det ikke å si at du har tatt dobbel OL-gull vinneren i hånden?
På søndag, i dag altså, løsnet det meste. Endelig gikk 40 metersbarrieren, med 40.34 og 2. plass. Så digg følelse av å få til noe er det sjeldent jeg får. Vinnerlengde i liten ball med 56 et-eller-annet er jeg også fornøyd med, selv om det ikke var optimalt. Helt på slutten var det videoanalyse av spydkastene, og jeg lærte veldig mye om hva jeg gjør feil. Mer fart, mindre vinkling, mer kraft. Terping, terping, terping... Nå vet jeg i hvertfall hva jeg må finpusse på, for å kunne kaste enda lenger. Nå skal jeg straks begynne å pakke, for jeg forsvinner hele neste uke på stavleir. Jeg håper det blir dritkult. Jeg skal hoppe minst 2.50 har jeg bestemt, men målet er en halvmeter høyere. Det blir rart å være der helt alene uten å kjenne noen, men så sosial og sjarmerende som jeg er, finner jeg sikkert ut av det. Høhø, selvironi på topp. Men tekst meg, bitches, jeg har så mye penger fortiden at jeg må bruke det opp et sted. Ohyeah, no kiddin'.

Reality isn't a fairytale.