Noen siste ord, Kaisa?

Bagene er nesten pakka, huset nesten heltomt, og mamma og pappa er snart beyond stress. De ber meg om å skru av, men jeg hører ikke ennå. Snart, men ikke akkurat nå. Lillesøster sitter i telefonen og utveksler adresser med en venninne, og jeg... Jeg sitter her og gir min siste tale til de som har vært faste følgere siden november 2008 og nye lesere som dumpet innom dette skrivested på internett som bare opptar plass. Enda har jeg ikke helt innsett hva som foregår, tror jeg. Selv om jeg har sagt ha det til venner, selv om jeg har fått snille ord om hvor stor tro folk har på meg og at jeg kommer til å ha det kult, selv om hele huset ser ut som en litt snål versjon av et sterilisert sykehus, så får jeg det allikevel ikke inn i hodet at jeg skal flytte og bo ett år i USA. Men selv om det ikke har helt gått inn, så er det mye roligere enn i går. Jeg kommer jo tilbake, ting er bare satt på pause. En slags ro, alt er nesten greit. Men det betyr ikke at dere skal glemme den lille drittungen som hamrer løs på tastaturet, som utallige ganger har tøyd grensa for pc-avlogging, bare for å blogge ferdig. Nå gjør hun det igjen, og hun kommer til å få huden full enda en gang. Men alt for dere, sant? Haha, jeg må nesten le av meg selv. Det høres ut som om jeg skriver min egen dødsdom, hvertfall i mitt eget hode. Men det er sånn det er, å være tenåring. Men hvor mye hadde jeg ikke turt hvis jeg ikke skulle dratt, lurer jeg. Mye positivt kommer ut av dette, og jeg gleder meg, hvis alt går i boks. Jeg kommer til å fortsette med bloggingen, om dere vil eller ikke, holdt jeg på å si.

Selv om han går på trynet i grusbakker, så har han fremdeles en jækli bra musikksmak. :)

Kommer definitivt til å savne alle folkene, men dette er bra for oss alle. Tror jeg. Jeg er glad i dere, jeg.