Du vet de dagene alt går galt..?

I dag er en sånn dag. Jeg føler at hele verden er i mot meg, og at ingenting går min vei. Derfor ender jeg opp med å klage på det ellers så perfekte livet mitt. Jaja, les den som gidder å lese masse irriterende bullshit. If not: Det finnes andre blogger som er mye bedre, og som fortjener å bli lest.

Det hele begynte om morgenen, da jeg sto opp enda tidligere enn vanlig. Jeg lagde mat, og så ble alt bare tull. Småirritabel og alt sånt som hører til, kastet jeg i meg resten av den halve brødskiva jeg egentlig ikke hadde lyst på i det hele tatt. Småkrangling over jakkevalg, og det endte opp med at jeg smelte igjen døra etter et kort "Ha det." og gikk. Jeg fant ut at jeg var 10 min. for tidlig når jeg ringte på hos Martine, og hun var også på forskudd, så vi var et kvarter for tidlig. Kaldt er det også, som ikke hjelper på humøret. For å la tiden ta oss igjen gikk vi sakte, men allikevel måtte vi stå ute kjempelenge og vente på de andre. Jeg var faktisk i et godt humør, til tross for alt. Det virker bare ikke slik når jeg skriver det ned. Vi kom til skolen, 10 minutter for tidlig, i stedet for 4. På skolen ble alt bare tull, jeg var kjempetrøtt, og hadde nok med å bare "være til stede" i timen. Enda verre: Vi fikk sleng rett opp i trynet at det var bestemt at friminuttene skulle bli 5 minutter kortere, for det var 2 dager i begynnelsen av året vi ikke fikk gått på skolen fordi den ikke var ferdig ennå, og som vi nå må ta igjen. "5 minutter er jo ikke en så big deal, er det vel?" kan du lure på. Jo, de er en big deal når frimuttene er 15 minutter lange fra før av, og er den eneste tiden du får vært sammen med venner som du ikke ser resten av dagen. "2 dager, hva slags forskjell gjør det?" spurte en i klassen. Jeg er enig. De 2 dagene hadde ikke gjort noe fra eller til, for den første uka på ungdomsskolen gjør man ikke en damn shit uansett. Ja, jeg er misfornøyd med denne beslutningen. Men mine meninger er irrelevante i denne sammenhengen, og det er bare i 2 måneder det gjelder. Nå kjentes to måneder sinnsykt lenge ut...

Ja, så er skolen slutt, og jeg må gå den sinnsykt lange veien hjem igjen. Bare oppoverbakker, vinden blåste, og bestemte seg for å blåse vekk humøret mitt samtidig. Irriterende nok så har vi rundt 300 meter for kort skolevei til å få gratis skolebuss. Jada, Martine, det har vært et hett samtaleemne på vei hjem når vi ikke har penger til den vanlige bussen. Så kommer jeg hjem, og finner igjen et par nøkler jeg har lett etter hele ferien. Gjett hvor de lå? På plassen sin, det eneste stedet jeg ikke lette. Faen ass. Så burde jeg ha gjort leksene mine, men jeg kom aldri så langt. De gjør jeg i arbeidstimen. Jeg endte i stedet opp med å blogge om en dag som sikkert var bra fra alle andres synspunkt, bortsett fra mitt. Og nå skal jeg på trening, så nå skal jeg la dere få være i fred. (: