I en perfekt verden hadde alt vært perfekt. Det hadde ikke vært krig, sult eller sykdom. Det hadde ikke vært drap og ulykker. Det hadde ikke vært tragiske hendelser eller naturkatastrofer. Det hadde ikke vært krangler om ting som ikke betyr noe, og det hadde ikke vært krangler om ting som betyr noe. Det hadde ikke vært miljø- eller økonomikriser.
Men verden er ikke perfekt, og det er bare å innse. Alt dette finnes. Men selv om verden ikke er perfekt, betyr ikke det at vi ikke kan gjøre den bedre og sette pris på det vi har. Jada, jeg er en drittunge som later som om min mening har noe å si, men jeg sier i hvertfall det jeg har på hjertet.
Jada, jeg er også klar over at det finnes tusenvis av folk i verden som har de samme meningene som meg, og som får de frem en trillion ganger bedre enn hva jeg gjør. Men jeg prøver, ikkesant?
Jeg lever et relativt perfekt liv i forhold til mange andre. Jeg har kjempeflinke foreldre, er frisk, får absolutt alt jeg peker på, får alle penger jeg trenger, får absolutt alt jeg trenger og jeg har helt fantastiske venner. Jeg er nok ikke en fullt så god venn tilbake, noe jeg beklager dypt ovenfor vennene mine.. Anyways: Jeg er bortskjemt, og det er nesten utrolig at jeg kan sitte å klage på livet mitt. Mine såkalte "problemer" er vel overfladiske, hvis man ser på verdensbasisen. Yes, jeg er bortskjemt og alt det der, men jeg setter pris på det. Det virker kanskje ikke alltid sånn, men det gjør jeg virkelig.
Og så har vi de, da... De folkene som virkelig har det ille. De folkene som har absolutt ingenting, eller fått en diagnose, eller mistet sine kjære i en ulykke eller noe annet tragisk jeg ikke vil spekulere videre i. De folkene som reiser seg og prøver å komme seg videre, det er de som burde vært idealene til resten av verden. Folkene som har fått livet sitt ruinert, men som begynner å bygge grunnmuren sin på nytt, det er de som skulle hatt mesteparten av fokuset fra media og slikt. Men jeg tror mennesker liker å benekte fakta, og fortrenge verden litt. Å fokusere på en falsk, perfekt verden, fremfor den ekte gir kanskje en eller annen form for trygghet.
Hva jeg hadde gjort om jeg hadde vært i noen av deres sko? Jeg vet ikke. Jeg hadde sikkert hatt lyst til å gi opp. De har sikkert hatt lyst til å gi opp flere ganger de også, men forskjellen er at de ikke gjør det. De ser fremover og håper på en ny dag, en ny start. Har i hvertfall jeg inntrykk av, da. Jeg burde vel ikke uttrykke meg om ting jeg ikke vet noe om, men jeg skriver nå ned tankene mine allikevel.
Når jeg tenker på dette, så får det meg til å tenke at de "negative" tingene i livet mitt egentlig er bagateller, selv om de virker veldig store. Selvfølgelig vil jeg gjerne ta tilbake alt jeg har gjort og sagt som har såret andre, det vil vel alle. Men faktum er at jeg ikke kan det. Uansett hvor kult det hadde vært å ha en backspace knapp, så finnes det ingen sånn. Alt man kan gjøre er å si unnskyld, og håpe på at alt blir som før, hvertfall noe lignende. Gjøre som folkene som har mistet alt, prøve å komme seg gjennom det, rett og slett.
Og dette var ukas dype innlegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar