Jeg kan med hånden på hjertet si at det var den beste konserten jeg har vært på. Noen gang. Og det skal bli veldig vanskelig å nå opp til denne for de kommende konsertene jeg skal på i fremtiden. Setene vi hadde var faktisk veldig bra, selv om billettene ble kjøpt natten til nest siste dag før konserten. Aldri har jeg skreket så mye, aldri har jeg klappet så hardt og aldri har jeg sunget så høyt, hverken offentlig eller alene. Jeg kan så vidt det er snakke, det suser i ørene og hodet dunker som om trommisen erstattet trommene med hodet mitt. Jeg orker så vidt det er å bevege meg, og jeg har ikke følelse i hendene og armene. Men var det verdt det?
Så til de grader.
Bare oppvarmingsbandet, Kaiser Chiefs, hadde en overraskende stor dose energi, som satte hele publikum i steming. Det var morsomt å se på hvordan vokalisten tok av, og instrumentene fikk hardbarka behandling. Men ingenting kunne sammenlignes med stjernene av showet. Green Day begynte med rabalder og brak, og satte i gang en heidundrendes stemning allerede ved første gitarriff. Og den varte hele konserten ut, i rundt tre timer, hvis jeg ikke tar helt feil. Stemningen ble faktisk bedre og bedre utover. De spilte alt fra det nyeste til det gamleste albumet, så det var mye for den enkelte i salen. Publikum var med hele veien, i flere av sangene druknet vokalisten i publikums synging og taktfaste klapping. Selv sang jeg med av full hals selvfølgelig, og hoppet opp og ned på den lille plassen det var mellom O og den fremmede mannen ved siden av meg. Til og med pappa er enig med O og meg om at Green Day-konserten var eksepsjonelt bra. Energien til bandet strålte ut mot alle, og det var nesten ikke en sittende sjel å se under hele konserten, selv om halvparten av plassene i salen var sitteplasser. Det var bare helt ubeskrivelig, for å være ærlig. Jeg klarer ikke helt å finne ord for hva som skjedde. Musikken som var så velkjent for alle i salen, tekstene de fleste kjente så godt, det bandt på en måte alle sammen. I et felleskap hvor man egentlig ikke har noe til felles, bortsett fra musikken. Nå er jeg så sliten at jeg nesten ikke klarer å konsentrere meg om å skrive noe som ligner på noe fornuftig, så nå takker jeg for verdens hittill beste konsert. Hvis konserten i Norge blir noe i nærheten av den i kveld, så burde du som skal dit skjelve i buksene av glede allerede nå. Seriøst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar