Mennesker overrasker. Vår bisarre egenskap å lage et skall utenfor oss selv, som ikke viser hvem vi egentlig er, fortsetter å overraske. Egenskapen som blir bedre og bedre utviklet med årene, til slutt så velutviklet at man ikke vet hvem man er selv. Var det ikke enklere i barnehagen, da du ikke tenkte så nøye over hva andre mente, men gjorde det første som falt deg inn? Var det ikke enklere før man satte opp vegger rundt de sidene ved seg selv man ikke ville at andre skulle vite om?
Okei, nå overdriver jeg litt her. Men allikevel fortsetter det å overraske hvordan du tror du kjenner en person, så viser det seg at vedkommende har en side ved seg selv du ikke ante eksisterte. Den stille og sjenerte jenta viser seg å faktisk ha bein i nesa, og bøllen viser seg å være en veldig snill gutt som egentlig ikke vil en flue noe vondt. Kanskje er det to sider av saken, på den ene siden er veggene man selv setter opp, og på den andre siden er det kanskje menneskene som ikke kjente deg allikevel. Poenget mitt er at: "Ingen er bare det du ser" (som jeg leste på en tavle på fortauet i Bergen, faktisk). Derfor er denne bisarre egenskapen hos mennesker så interessant, siden man stadig lærer noe nytt om menneskene rundt deg. Kanskje det er det som er meningen, man skal åpne denne døren og se hva som er der inne, i stedet for å bare se hva andre er på utsiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar