Mens tiden flyr.

Nei, jeg er ikke død, og jeg har ikke gitt opp bloggen min. De siste dagene har jeg bare vært veldig sliten og ikke orket å skrive, ei heller har jeg hatt noe særlig å skrive om. Det tar litt tid å hente seg inn igjen, rett og slett, men det er sånn vi liker det. Nå er det ikke mer enn 4 dager til sommerferie, som jeg virkelig trenger. Det blir deilig å bare kunne loke rundt i sin egen verden, uten å måtte tenke på alt stress. Men først er det fire dager pine, før karakterkortet kommer og final goodbye til alle. Klassekontaktene hadde arrangert skoleavslutning for klassen på Steinbruvann i kveld, som var veldig koselig. Natursti er morsomt, men vet ikke helt om å stoppe folk som går forbi eller å ringe 1881 etter opplysninger er helt etter reglene. Kremthosthark. I korte trekk tok jeg mye bilder og var sammen med koselige folk. Og ble dynket av en hund eller to. Men det er en annen historie.

Ivo og jeg har alltid vært bestevenner... Øh, ja.

Nå er det ganske så nøyaktig ett år siden jeg sluttet å turne aktivt. Ett år siden jeg sluttet med noe av det beste jeg har valgt å gjøre i mitt fjortenårige liv. Jada, jeg hadde mine seriøse ups and downs jeg også, men jeg angrer ikke ett hundredels sekund på at mamma og pappa fikk meg til å begynne å turne, den gangen jeg fremdeles var 5 og ikke kunne ta egne beslutninger. Tiden har gått fort, og fortere går den. Hva slags fornuftige ting har jeg egentlig gjort dette skoleåret?