1 måned, 4 uker, 30 dager.

Forkjølelse i juni. Hvordan kan det ha seg? Jeg vet ikke, men fakta er at jeg er forkjølet. I juni. Rimelig irriterende, ja. Nå hoster og nyser jeg, og har vondt i hodet. Men jeg klager ikke. Jeg går rundt på en rosa sky og alt er bra. Hvor lenge det varer vet jeg ikke, men jeg nyter det så lenge karma smiler til meg. Endelig begynner det å fikse seg på trening, med teknikk, styrke og, ja, alt. Og ikke bare på trening, men overalt. Endelig begynner slitet fra det siste halvåret å lønne seg, endelig begynner ting å løsne, og jeg skjønner hva jeg skal gjøre for å få til ting. Endelig kan jeg gå fra trening med følelsen av å ha fått til noe, og at det går fremover. Poenget mitt: Hang in there, så ordner ting seg. Pappa så rart på meg når jeg kom opp i morges og gliste og lo. Men det er positivt. Det er nå en måned til jeg flytter. En måned, 4 uker, 30 dager, avhengig av hva du er vant til å regne med. Eirik har vært så flink å minne meg på det hundretusen ganger (husk CDen min!). Men selv om jeg må reise fra alle, så blir det bra, og en fin opplevelse. De sier det kommer til å bli verre å reise fra folkene jeg blir kjent med i USA, for de kommer jeg aldri til å se igjen. Men den tid, den sorg, jeg tar ting som de kommer fremover nå. Denne siste måneden skal jeg bruke til å loke. Neida, det skal jeg ikke. Jeg skal blåse i hva alle andre mener, og gjøre som jeg har lyst til, selv om det ikke er det lureste jeg kommer til å gjøre. Jeg har enda ikke begynt å planlegge hva jeg skal ha med meg, for jeg vet ikke hva jeg skal ha med. Det ordner seg (men har du noen tips, så skrik ut i det lille kommentarfeltet under).
Nå skal jeg skynde meg bort til MK, for hun maser sånn om å stikke ut. Jeg slenger med bilder av vaksinekortet mitt, min kjære farmor som jeg føler jobber seg til døde når hun er her hos oss (men så blir hagen kjempefin), en digg dessert-greie jeg fikk av min flinke farmor for et par dager tilbake, og bloggeren og hennes fancy briller lånt av lillesøster.