Alvorsord.

Noen ganger lurer jeg på om verden har blitt gal...

... Når 10-åringer snakker slik trailersjåføren som har lært seg de verste glosene i ordboka snakker, og har zero respekt. Respekt for eldre, andre rundt seg, yngre, alt. Når barn halvparten av min alder snakker som om jeg var en dukke de kan forsøke å slenge dritt og banneord til, begynner jeg å lure. Er det fordi de tror det er kult, eller er det foreldrene som har slakket tøylene litt for tidlig? Er det for å vise at de er like tøffe som de eldre ungdommene, eller er det rett og slett fordi de tror det er slik man må være for å passe inn? Ærlig talt, så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, uansett hvor gammel vedkommende er. Jeg vet ikke hva jeg skal tro når jenter helt ned i 10-års alderen har mer sminke i trynet og trangere singlet enn hva jeg har. Hvor ble det av tiden da man lot barn være barn, og det var greit å mixe en halvskitten, rosa genser med oransje bukser og ikke å ha gredd håret?
Presset på barn og ungdom har blitt større. Si hva du vil om at det fysiske arbeidet var tyngre i gamle dager, men jeg tror nok presset på å alltid se perfekt ut, alltid ha de nyeste klærne, alltid være best er større nå. Når man ser hva slags idealer vi har, snakker det egentlig for seg selv. Men det er OK med idealer, så lenge det er det det er. Et forbilde, noe man ser opp til, ikkenoe man vil være til punkt og prikke. Det er kjedelig å være sammen med folk som bare bøyer seg etter alt for å passe inn, og gjør alt for å leke kul. Man må finne ut hva man står for her i livet, hvilke prinsipper man lever etter.

Det handler om å finne sin egen balanse, sin egen flyt.

Hei. Jeg heter Kaisa. Jeg er meg. Hverken mer eller mindre. Hvem er du?