Hils og smil pent - vis gamle kunster.

Dype åndedrett, så dype jeg klarer, i forsøket på å roe ned den hamrende pulsen og det bankende hjertet. Lukker øynene og trekker pusten en siste gang før jeg hører navnet mitt bli ropt opp av damen på andre siden av gulvet som er hardt nok til at hvis jeg går på trynet, så slår jeg meg, men mykt nok til at jeg alltids skal overleve.
Reiser meg opp fra gruppen av jenter om er kledd i lik uniform som meg - defileringsdress med klubbens logo på ryggen, svart shorts, konkurransedrakt i klubbens farger, oppsatt hår og hvite sokker. De hvite sokkene er viktige. De, og at håret er skikkelig oppsatt. Jeg smiler pent til dommeren i formelle klær og assistenten, som regel er en eldre gymnast fra klubben som holder konkurransen. Dommeren spør meg om hvilket trinn jeg har, og jeg svarer fra midt ute på det gulvet som er blått i dette tilfellet. Blått med hvit teip ute i kantene som viser hvor mye plass jeg har, som er stort, mykt og hardt, og som gir meg ekstra spenst hvis jeg bruker det ordentlig. Jeg føler meg liten midt utpå dette frittståendegulvet, jeg føler meg så synlig siden jeg er helt alene der ute. Jeg tømmer hodet for tanker mens jeg ser på dommeren som finner arkene med de obligatoriske akrobatiske hoppene, voltseriene og elementene som må være med i øvelsen min, og jeg kaster et kjapt blikk på treneren og jentene som sitter rett utenfor hjørnet av teip - de smiler oppmuntrende og treneren viser tommelen opp. Så ser dommeren opp fra arkene og hever hånden sin, som er standard klarsignal.
Jeg retter meg opp og går ett skritt frem - glemmer ikke strake vrister - hever armene over hodet slik alle de proffe turnerne gjør, og trer ett skritt tilbake mens jeg senker armene igjen. Så finner jeg startposisjonen i frittståendeprogrammet jeg har øvd inn så lenge og alt blir liksom helt stille i de siste sekundene før musikken jeg kjenner til hver minste tone blir skrudd på. Jeg stirrer ned i gulvet, det gulvet som er litt som en kjempestor trampoline hvis det ikke hadde vært så hardt, og som i dette tilfellet er blått. Når jeg ser opp igjen er musikken i gang, og det ser ut som om jeg ser på folkene rundt meg og smiler til dem en gang i blant mens jeg utfører hver bevegelse, hvert trinn, hvert hopp, hver serie med så strake lemmer jeg klarer og med den beste teknikken jeg klarer å prestere der og da - men egentlig er det bare et tomt blikk, jeg ser dem egentlig ikke - for alt som fyller hodet mitt er musikken. Jeg tenker ikke lenger, jeg bare utfører programmet jeg har øvd så lenge på. Det er ikke før jeg igjen hever armene over hodet mot dommeren med et smil, påklistret eller ikke, at jeg er tilbake til meg selv og kjenner om jeg gjorde et bra eller et dårlig program.
Synes jeg selv jeg har gjennomført et bra program blir jeg glad, var det ikke mer enn OK eller dårligere blir jeg innesluttet. Men så fort dommerens assistent legger ned poengtavlen med poengene dommeren mente jeg fortjente er frittståendeøvelsen glemt, og jeg fokuserer på neste øvelse og neste apparat, mens det nå er min tur til å sitte på sidelinjen og se på en av jentene konkurrere.

Bildekvaliteten er ikke den beste, for det var rar skumring-ish og bevegelsessensor-ting og blitz faila. Sue me.