La masken falle.

Det er nesten litt på grensen til skummelt hvordan ubevisste handlinger treffer med full kraft når det først går opp for deg hva du har gjort. Det er på grensen til skummelt når du endelig hører den lille stemmen i bakhodet som har summet rundt der en god stund og snakket tilsynelatende reinspikka nonsense, men som viser seg å gi veldig mye mer mening. Jeg har ligget og lurt på hva som har skjedd med verden et ukjent antall søvnløse netter - uten å tenke tanken på at det muligens er jeg som har blitt annerledes.

På tide å finne igjen den gladjenta som egentlig ikke hadde så mange sorger. På tide å finne igjen den gærningen som kom med så mange randome kommentarer da kompisene spilte gitar på Holm, og hun som satt og nynnet med. På tide å finne igjen den syke ungen som hoppet først av alle fra 10-meteren uten å tenke så mye på at det faktisk var tusen centimeter ned til vannoverflata som mest sannynlig kom til å være hardere enn asfalt om hun traff feil, og som ble med på turning klokken 3 om morgenen og satte helskruer på et springbrett og ei stavmatte. Det er tid for å finne igjen den jentungen som satt på stadion og snakket på leir i nattemørket da klokken slo midnatt, og som fremdeles var våken og hørte på den jevne pusten rett ved siden av seg mens hun smilte da klokken var fire. På tide å ødelegge denne masken av tristhet og løgnaktig sannhet, og massakrere denne forvridde illusjonen av virkelighet som ikke er virkelighet. Hei igjen, Kaisa, jeg har savnet deg.

Det er snart eksamenstid og jeg har minst 50 sider med repetisjonsøvelser, og enda mer vet jeg at jeg kommer til å få. Men akkurat i dag, så tror jeg at jeg kommer til å klare meg helt fint. Neste uke begynner jeg klokken 07:33, og drar hjem 11:45 på det seneste. Det har vært nærmere 0 grader de siste dagene og for første gang på 6 måneder har jeg hatt på meg genser i stedet for t-skjorte. Jeg har til og med dratt på meg mammas gode fleece-jakke, og jøss, dette begynner jo nesten å minne om norsk vår.