En ny generasjon begynner ved en gammel.

Som en del av hele verdens befolkning, finnes det 3 jenter. Jeg har vokst opp med disse jentene, gjennom å ha turnet sammen med dem i 9 år. Vi har vært ei gruppe gymnaster, og gruppa har vært av varierende størrelse. Vi har på det største vært ei gruppe på 12 gymnaster, og vi har i en lang periode vært ei gruppe på 4. Sammen har vi blitt eldre og utviklet oss, og vi har vært "forbilder" for de yngre jentene. Jeg har brukt mer tid sammenlagt med dem enn noen andre, og vi har på en måte blitt oppdratt av de eldre gymnastene og hverandre, av trenerne, og sporten i seg selv. Vi har trøstet hverandre, støttet hverandre, heiet på hverandre, og gitt hverandre det beste av oss selv fordi de andre har fortjent det. Hadde den ene hatt en utrolig dårlig og dum dag, så var de andre tilstede på trening med sitt gode humør som smittet over, eller så kom de med kommentarer som gjorde at dagen ikke var så ille allikevel. Trenerne våres har sett oss vokse opp, og vi har vært en like stor del av livene deres som de har vært for oss. Jeg husker treninger hvor trenernes døtre har vært med, og julekvelder hjemme hos trenerne. Sommeravslutninger, juleavslutninger, oppvisninger. Turer, ikke minst - Barcelona spesielt, da det bare var oss 4 og gutta vi pleide å trene med hver mandag. Bø i Sommarland, bursdager, Peppes Pizza, kino, overnattingsbesøk og trampolinehopping klokken 4 om morgenen, for å nevne noe. Vi har delt mye opp igjennom årene, det er overveldende mange minner når jeg først begynte å tenke på dem.

Nå er det 1 og 1/2 år siden jeg sluttet å turne i klubben, og jeg kjenner nesten tårene begynne å renne igjen. Å fortelle resten av jentene, som jeg regnet som min andre familie, at jeg skulle forlate dem for godt, er det desidert verste jeg har gjort hittil. Jeg tror ikke jeg har sett så mange våte øyne samlet i en hall, siden vi var to jenter som sluttet. Men det var egentlig bare én eneste tanke fylt av resignasjon som var i hodet mitt under hele den siste klubbkonkurransen: "Det er en fin dag å slutte på."
Jeg tror ikke egentlig jeg klarer å beskrive det samholdet vi hadde, og hvor sterkt knyttet vi var til hverandre. Joda klart, vi hadde våre uoverensstemmelser som alle andre, vi også, og noen av dem var ikke kortvarige. Men den totale tilliten som ble bygget gjennom alle de harde treningsøktene, og den følelsen av å ha et sted hvor man virkelig hørte til, og hvor et kompliment faktisk var et kompliment, er virkelig noe jeg synes alle i verden burde få sjansen til å oppleve.

Vi begynte å trene sammen når vi var 7-8 år gamle, og nå er vi alle store jenter. Noen av oss er fullt voksne, og vi andre er på god vei dit hen. Vi har alle valgt vidt forskjellige veier siden den gang vi turnet sammen, men allikevel så har mange av oss god kontakt enda. Selv om mange av de eldste jentene ikke er tilstede i klubben lenger, så er de yngre jentene vi trente sammen med og var forbilder for fremdeles der. De er vår nye generasjon av gymnaster, og slik vi var "de eldste, flinkeste jentene" for dem, kommer de en dag til å være for noen andre, yngre jenter. Som sagt, vi har alle valgt vidt forskjellige veier å gå, min har gått videre til friidrett, hvor jeg nå har møtt andre jenter jeg regner som en ekstra familie. Men fremdeles møter jeg gamle turnvenninner på friidrettsbanen, så kanskje var ikke veiene så forskjellige allikevel, eller kanskje det er vi som har blitt så like hverandre etter å ha levd i samme turnhall sammen i så mange år.

En ting vet jeg sikkert: Jeg er stolt av å kunne si at jeg har turnet i 10 år, to tredjedeler av livet mitt og 9 av årene i samme klubb, og jeg er stolt av å kunne si at de årene har vært grunnlaget for hele livet mitt og hele min tilværelse. Jeg er fremdeles like stolt av å være turner som jeg var den gangen jeg gikk ut av turnhallen for siste gang som konkurranseturner, i konkurransedrakt og høy hestehale med treningsbagen med skrankereimer, frittståendemusikk og teip i over skulderen, og med den siste klubbpokalen i hånda.

// juleparaden 2006. Hun jenta som flyr der, det er meg. De andre klovnene i pysj (det var temaet for vår oppvisning) og de rundt, det er noen av de menneskene jeg dedikerer hele innlegget til.

Jeg snakker om Bob, Bobo, Boa og Bugge, og dessverre husker jeg ikke flere av kallenavnene vi ga oss selv gjennom årene. Men vi var ihvertfall Fiskebollene. Cats. FAME. Militære. Klovner. B-gjengen. Selv om jeg ikke har turnet noe på et halvt år nå, og ikke har konkurrert siden jeg sluttet i den gamle klubben, så skal jeg fremdeles fortsette å turne én gang i uka i den "nye", lokale klubben når jeg kommer tilbake, slik jeg gjorde året før jeg flytta. Jeg skal også besøke den gamle klubben, og se om de gamle trenerne fremdeles er der, og om gymnastene fremdeles husker meg.