Movning forward, but not there yet.

A Day To Remember - Homesick.

Har jeg hatt det helt greit i det siste? Nei. Har verden gått under? Nei. Kan jeg love at det ikke skjer igjen? Definitivt ikke. Kommer jeg over det? Definitivt.


Det er bare sånn verden er når man fremdeles er ung, dum og naiv. Men etter å ha brutt ut i tårer under en tur til butikken og sett ut deretter, uten å ha brydd seg noe særlig, samt etter å ha ledd litt sammen med supermamma og fått en øyneåpner av verdens beste venninner, så er ikke livet så kjipt lenger. Etter å ha ledd av gamle bilder sammen med en kompis på andre siden av verden, og ledd litt mer av gode venners dårlige ordtolkninger, så er ikke livet så ille allikevel. Etter å ha tatt litt bilder som kan ihvertfall nærme seg de greiene andre blogger kaller "outfitbilder", sett bortifra at jeg ikke har stilt meg opp med pudra dukkeansikt, så virker faktisk verden levelig igjen. Åh, som jeg gleder meg til den dagen jeg virkelig sitter der med knust hjerte, konstant rennende tårer og kjærlighetssorg som ingen ende tar.

Hey, jeg har en måned igjen å være 14 på i dag.