Et barneeventyr.

A Day to Remember - Over My Head (gjett hvilke sang jeg synger på akkurat nå)

Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg kan ikke ha vært store jenta. Etter barneTV ville mamma eller pappa informere om at det var tid for senga, og de måtte alltid informere opptill flere ganger (jeg har aldri vært særlig flink til å legge meg til riktig tid). Hvis jeg var i et spesielt kranglete humør, kunne jeg muligens krangle på å nekte å pusse tennene - og mamma/pappa ville måtte gjøre det for meg. Da var kranglehumøret som forduftet, og jeg snakket som en foss, nesten som om tannkremen sto ut av kjeften. Jeg snakket om alt mellom himmel og jord, bokstavelig talt, alt fra barnehagetanter til stratosfæren. Ja, for jeg var rene eksperten på stratosfæren. Mamma eller pappa nikket og mhm'et på de riktige stedene mens de prøvde å holde den lille ungen rolig, de ville jo ikke stikke tannbørsten ned i halsen på ungen heller.
På en side var leggetider et herk. Jeg hadde alltid så mye å si og diskutere, og ikke minst gjøre før jeg skulle sove. "Bare vent litt, jeg skal bare..." Joda, jeg bruker unnskyldningen den dag i dag. Jeg tror vel mamma og pappa har passert beyond irritert under disse evigvarende kveldsritualene. Til slutt fikk de meg i seng, men var jeg trøtt? Åneida. Grunnen til at jeg alltid har vært glad i bøker stammer fra denne tia, det var liksom alltid standard prosedyre at mor eller far leste på sengekanten. "Lillebjørn og Storebjørn" må ha vært den definitive storfavoritten, siden jeg kom på historien helt plutselig nå. En liten bjørn og en pappabjørn går ut av hulen sin for å se på månen og stjernene på en kald vinternatt. Lillebjørn blir redd for alle de skumle lydene rundt dem, men pappabjørn sier at det ikke er noe å være redd for, bærer han hjem igjen. Jeg husker jeg likte bildene i den boka så godt, spesielt bildet hvor Storebjørn står og stirrer på månen midt i skogen i nysnøen med en sovende Lillebjørn i armene. Alt virka liksom så trygt og greit.
Hvis jeg var spesielt utstyrlig husker jeg pappa og jeg lekte at vi var ute i Barentshavet, og vi satt fast i isen like ved Nordpolen. Det var alltid snøstorm, og jeg passet alltid på at det ikke slapp inn kald isluft inn i den imaginære soveposen min, altså dyna mi. Det ble alltid så varmt, og jeg forestilte meg alltid at det var slik ordentlige voksensoveposer var, selv om jeg visste godt at å sove i sovepose var (og fremdeles er) pisskaldt hvis du ikke hadde kledd deg rett. Jeg kunne faktisk forestille meg alt så tydelig at jeg hørte den ulende vinden og knakene i skruisen.
Mamma og pappa sang alltid også. Hva de sang derimot, vet jeg ikke. Var liksom ikke så farlig hva slags ord de brukte, jeg lagde mine egne historier mens jeg hørte på.
Mamma sang alltid om da Lykkeliten kom til verden og hvordan alle stjernene skinte, og jeg forestilte meg alltid at hele verden sov, bortsett fra en liten rev - akkurat som i sangboka jeg alltid så på bilder i, men ikke forsto toner og ord i. Pappa nynnet alltid en svensk sang, som ikke hadde noen ord. Men sangen handlet om en fugl, en stor fugl, som fløy over himmelhvelvingen. Ja, jeg husker melodien ennå. Jeg husker ikke hele sangen mamma sang, for hverken hun eller jeg kunne hele sangen på den tiden heller, så vi lagde like så godt våre egne ord etterhvert.
Mamma strøk meg alltid over håret mens hun sang, mens pappa bare bustet det til. Slik er det enda, men jeg digger det når folk puser med håret mitt. Når sangen var ferdig og mamma eller pappa gjorde tegn til å sette seg i stua og se på TV, holdt jeg dem alltid i et lite jerngrep om armen og ba om bare 5 minutter til, eller bare én sang til! Og som regel fikk jeg det også. Joa, jeg har vel alltids vært mamma og pappas lille jentunge.