Just don't care about you anymore.

Three Days Grace - Let It Die

Jeg finner det trist at jeg vokser fra vennene mine, og at samtalene blir korte, anstrengte og formelle. Jeg finner det trist at den daglige kontakten har blitt til månedlig, og den kjipe erkjennelsen, at det er noen jeg ikke har snakket med siden jeg dro, er til stede. På en annen side, så er det en form for opprenskning - jeg vet nå hvilke personer som er "mine virkelige venner" (huff, så klisjé). Men bare fordi vi ikke snakker sammen lenger, skulle det bety at de ikke var virkelige venner? Bare fordi vi ikke lenger har kontakt, skulle det bety at alt vi gjorde sammen var en reinspikka løgn, en fiksjon, en ren fantasi? Jeg personlig må si meg uenig i uttrykket. Det er tross alt et toveis valg - er ikke du interessert er ikke jeg, og motsatt. Det handler rett og slett om å vokse fra hverandre, og å godta en stilltiende avtale om å la det skje. Og for å være helt ærlig, så er kanskje definisjonen av vannmann og vennskap sann (ja, overraskende nok har jeg lest en mer eller mindre utfyllende artikkel om mitt eget stjernetegn): Kvantitet fremfor kvalitet.
Jeg vet ihvertfall helt sikkert at jeg synes at disse korte, anstrengte og formelle samtalene er helt på trynet, og klarer jeg ikke lenger å ha en samtale som flyter uten at jeg må ha dårlig samvittighet, så er det egentlig ikke vits i å prøve en gang.

Happy St. Lucia, forresten.